Venezia - Burano: Fargerike, rotete Venezia

Venezia er en historie om glassperler, luseplage, å rote seg bort – og selve Kardemommeby i alle regnbuens farger. Men dit kommer du bare båtveien.

For noen er Venezia en tykk og dyr cappuccino på selveste Marcusplassen eller en langsomt glidende gondoltur mellom gamle hus og utallige bruer. Vi fant mer, selv om vi ikke visste alt før etterpå. Sånt klør.

Oppspist

På Marcusplassen sitter en håndfull kremmere og selger tørre brødbiter til elleville turister. For en euro eller to kan du få nok smuler til å mette et par hundre duer. Problemet er at det er tusenvis, og de kjemper om plass ved matfatet.

Vi kjøpte, og sekunder senere flokket fuglene seg rundt Idun. På bakken hadde hun kastet brødbiter som øyeblikkelig forsvinner inn i en stim av mathakkere. Sekunder etter står de på rekker nedover armene hennes, som i en russisk matkø på vei mot byens eneste åpne butikk. Jenta fryder seg. Hyler av latter mens stadig flere duer svermer til. 15 sekunder senere er seks-åring, pose og smuler borte – inne i et mylder av forgapte dyr. Formen på svermen tyder på at hun står stille, som et fugleskremsel, bare med motsatt effekt. Bare latteren slipper ut, litt stillere nå.

Alt har gått så fort, vi husjer dem unna, tramper og vifter, og ut kommer seksåringen igjen, med et digert glis. Smuleposen er tom. – Dette var moro! roper hun.

Dagen etter fikk jenta noen myggstikk. Bare hun. Det rare var at de vokste, som små byller. Med en liten kniv og pinsett fikk vi pirket ut små egg fra huden. Lopper. Hjertelig hilsen Marcus-duene. Ikke farlig, bare ubehagelig, og vi hadde lært.  Nå er det derimot forbudt å mate duene. Ligg unna for du kan risikere en stor bot.

Gå deg bort

Noe av det morsomste du kan gjøre i Venezia, er å gå deg bort. Styr bortover en standard turistrute, – og knekk av i en tilfeldig retning. Prøv kanskje å følge en kanal, eller spør en lokalkjent etter et kjent eller hyggelig sted. Det er ikke sikkert du finner frem, men underveis finner du garantert både trivelige barer, slitte bruer, trange smug og fascinerende masker. De flinkeste maskemakerne driver høyverdig håndverk, og en slik er absolutt noe å ta med nordover.

Gondolierer dukker opp. Garantert. Forhåpentlig uten hissige etterslengere fra ”The Italian Job”. Det rolige slaget er noe å få med seg, men det svir på pungen. Går du videre, står du plutselig på en piazza med kirke, bar, bruer og masse lokal ungdom i alle aldre. Det er dette som er Venezias hjerte. Heldigvis finnes det mange slike rundt om. Det er dette du virkelig kommer til å huske.

I tillegg til en tur til øyene i lagunen, selvfølgelig.

Fargerike hus og kanaler

Murano og Burano. Dette er Fargeriket Italia på sitt beste. Hus og glass du ikke finner noe annet sted. Det er her de verdenskjente venezianske ”millefiori” (tusen blomster) kommer fra, en glassteknikk som en perlesamlende venn av oss fikk presentert som det aller upperste da han var på tur midt inni svarteste Zimbabwe. Vår venn kunne perler, og han visste at selgeren hadde helt rett. Ta en av de lokale rutebåtene ut i lagunen. Ut til øyene som ligger innenfor de landtarmene som om noen år skal beskytte Venezia mot nye oversvømmelser når de er ferdigbygd.

Vel i land på Burano slår de mot deg. Fullt frislipp. Den lokale malemesteren må ha gått helt av hengslene. Men de fargesprakende husene… – det er praktfullt. Husene ligger som vanlig tett i tett, men de står i knall-rødt, -rosa, -blått, -grønt, -lilla, -gult, -turkis og en dasj hvitt – sånn for å forsterke de andre fargene.

Burano er også en kanaløy. Langs husrekkene ligger derfor små fiskebåter, tett i tett langs vannveiene. Men mest av alt er det farger, farger og farger. Egentlig er det litt pussig, for ellers i Italia er det strenge regler for hvilke farger man kan velge til huset sitt. På Burano er engstelsen for et fargerikt fellesskap et tilbakelagt stadium. Særlig på solrike dager vil du få en sterk opplevelse.

Glassblomster og intrikate kniplinger

Etterpå kan du tøffe over til naboøya og la deg blende av farger i det små. På Murano går det i bitte små glassblomster innstøpt i utallige ulike former av glass. Smykker, nøkkelknipper, nips og rett og slett pene ting. En smarting fant opp teknikken for flere hundre år siden. Man lager tynne glasstenger, smelter dem sammen i små bunter og skjærer av i tynne skiver. Resultatet er finfine, små mønstre. Glassblomster. Som man så kan støpe inn i for eksempel klare glasskuler. Så kan du pynte på til slutt med noen Murano-kniplinger. Kanskje litt som de bestemor i Hallingdal lagde, men i utrolige mønstre og som både klær og duker. Flott i seg selv; de blir bare litt borte i tusenvis av farger fra ”i millefiori”.

Valgets kval?

Du har kanskje skjønt det allerede. Kanskje man skulle spandere på seg en gondoltur, men det er rikelig av opplevelser å få med seg også ute i lagunen, dit hvor gondolene aldri når. Dit kommer man nemlig bare med den lokale rutebåten – til et par prosent av en gondolpris.

Buon divertimento!

Slaveliv

Forresten – én ting til – fra skyggesiden:

Har du først sett hvordan de virkelige millefioriene ser ut, styrer du lett unna kinesiske billigkopier, selv om de koster en tiendedel. Når man også vet hvordan kinesere blir importert av løfterike landsmenn – jada, til Italia – som slave-arbeidskraft og holdt innesperret i fabrikker inntil de er utslitt, har du enda et argument. Også til å la kopi-selgere gatelangs være i fred. Deler av det de selger blir også produsert i fabrikker du neppe ville søkt jobb på. Bli heller med å ta vare på det ekte, vakre – også fra Venezia.

---