Perugia: Moderne bypuls i skoleby

Perugia er et sted du ikke KAN reise forbi. Både erverdig historie og moderne bypuls sitter i veggene. Perugia er universitets- og sjokoladebyen som syder av liv.

utsikt2-1113_610

Umbria Perugia universitetsby språkskole språkkurs

Les også: Sjokoladebyen Perugia

Perugia er en fargepalett. Her er folk av alle slag. ”Universitá per stranieri” – byens eget utlendingsuniversitet – har nok mye av skylda. Dette er også ungdommens by.

Tripp-trapp entré

Men bare entrén til byen er noe helt for seg selv. I stedet for å la folk slite, banne og svette over manglende parkering i sentrum, har de laget plass på utsiden. Noe å tenke på også nordpå. Det mest spesielle er likevel inngangen. Byen ligger jo på en fjelltopp, så hva annet kan man bruke enn rulletrapper opp fra P-plassen? De ender i undergrunnen under den gamle byborgen. Her kommer man OPP i det som ser ut som en eldbammel slottskjeller med kronglete ganger og fascinerende, høye hvelvinger. Her er gamle steintrapper med nedslitte trinn, rustne gelendre og noen halvveis sammenraste vegg-ruiner som kanskje sto oppreist en gang i romertiden.Og altså et par heller malplasserte rulletrapper. Man kan bare gå og kikke, eller man kan stikke innom noen av galleriene, turistinfo’n eller andre steder her under byen. Før man ruller siste trapp opp i sola.

Folksomt, bortgjemt

Gamlebyen er som andre middelalderbyer, men mye større, mektigere og mer livat. På vei inn passerer vi sjonglører, dresskledde og hippier, unge par og i et smug: en flammesluker. (Hvorfor heter det ikke levende flammekaster? Stålånde og kort pannelugg får man i hvert fall.) Bort forbi det gedigne kommunehuset og en diger fontene kryr det av folk. Et par hundre unge i alle aldre nyter sola på trappa foran duomoen. Ungdom, lunsj-mat, småunger, et par hunder, musikk – og en god lukt av noe nystekt fra rundt hjørnet. Der står vi plutselig midt i et marked. Egentlig i en litt stor bakgård. Med alt man har bruk for, får vi tro.

Livskunst

Det var i Perugia jeg første gang smakte pizza med et nykakket egg på, der vi første gang så noen kledd i sjokolade, der gatemusikere kan få sin egen musikkhall under himmelhøye velvinger og der man ser unge og gamle samles i parker, på trapper eller på byterassen mot sør. Byen nedenfor er mer som en moderne planet, men utsikten fra nettopp denne terassen, helt på sørsiden av gamlebyen, like bortenfor der rulletrappa kommer opp, den er fantastisk. I hvert fall på en slik solvarm dag.

Mer toscansk enn Toscana

Vi må bare nevne landskapet her, slik som fra balkongene på kanten av gamle Perugia. Det går i duvende åser og kraftige grønnfarger, hvis det ikke forsvinner langt borte i blålig dis. Lys-beige stein-bygninger, oliventrær mot blå himmel, – alt slik som det skal være på postkortene. (Se topp-bilde) Mye av Umbria er i det hele tatt ”typisk toskansk”, men de har mer av det enn Toscana selv. Og det sies at Umbria er mer urørt, at færre turister flokker hit, at italienerne er enda varmere og til og med mer italienske – og når du hører dem, vil du høre et helt annet italiensk enn man hører i ur-Italia – Toscana. Det er bare å lytte.

Tekst og foto

Kjetil Grude Flekkøy og Anita Salamonsen

Journalister med hjerte i Italia. Vi som lager Dolcevita.no

Andre leste også...

Sigmund Midttun

31. august, 2009 at 17:14 · Svar

Eg hadde god nytte av artiklane på dolcevita.no på ein rundtur i vakre Umbria nyleg. Likevel må eg kommentera ein ting i artikkelen om Perugia; nemleg at me har noko å læra av italienarane når det gjeld biltrafikk i byar. Tvert om, vil eg sei. Mi erfaring er at italienarane prioriterer bilen framfor såkalla mjuke trafikantar. At det er laga rulletrapper som får reisande midt opp i byen er vel og bra, men det går også bilveg opp, og inn i gamlebyen. Og dei vegane blir benytta! I alle dei umbriske byane eg var i (Orvieto, Perugia, Gubbio, Montefalco, Foligno og Spoleto) var det svært få restriksjonar mot bilkøyring. Smale middelaldergater, der ein tidlegare ville ha problem med å lata to hestar passera, er no bilveg. Dei som bevegar seg til fots må då klistra seg inntil husveggen og håpa det beste. Det er mangelen på vilje til å regulera biltrafikken som kjem til å ta knekken på mange italienske «gamlebyar». Eg ser sjølvsagt problemet med at gamlebyane ikkje er laga for turistar, men at det rett og slett er kvardagen; folk skal bu der og jobba der. Men likevel… Det er råd å få til regulering av biltrafikken, men det er upopulært og difor er det neppe særleg vilje til det. Mi erfaring er at dei einaste stadene du går nokonlunde trygt i italienske «gamlebyar», er der det finst trapper! Det verste er at eg ikkje lenger blir overraska over dette, berre lei meg, på deira vegne.
PS: Det mest overraskande eg opplevde på «samferdslefeltet», var at i Foligno sykla svært mange i sentrum. Det var reine «Amsterdam-stemning»!
Elles er det all grunn til å anbefala Umbria. Mi vurdering: Orvieto og Gubbio byr på dei største, og flottaste, opplevingane.