Canazei: Skieldorado i grønt

Dolomittene blir sittende klistret i minnet: Enorme, loddrette steinsøyler og –vegger og myke Heidi-gressenger opp mot 3000 meters høyde. Det får en til å lure på hvorfor ikke alle kommer hit. Det er plass til mange.

Ta heisen opp. Det er nok av dem også, nok til at enkelte miljøfolk ville fått halsbrann. Fordelen er at alt det store blir lett tilgjengelig for alle.

At folk ikke kommer hit, er forresten helt feil. Men Canazei er kjent som vinter-Stedet. Et ski-eldorado. Men hvorfor bare komme med ski i bagasjen? Tør vi heller foreslå tursko, sykkel – eller kanskje en kafé-venninne med barnevogn?

Heidi

Vi tok gondolen opp fra Campitella di Fassa, noen kilometer vest fra Canazei. Gondolen er en diger boks under en vaier, med plass til et par hundre mennesker. Et par lange svev med sug i mellomgulvet, og vips, så er vi oppe på 2500 meters høyde.

Dette er en annen verden. Jotunheimen blir aldri det samme igjen: Like bortenfor – det vil si noen kilometer oppe i nord – troner Sasso Lungo. Fjellveggene gløder gyldne i sola: forrevne og glattskurte og fortsatt med snøstriper i skarene nå i slutten av juni. Flere av toppene rager over 3000 meter. I ett av skarene mellom to blanke, stupbratte vegger skimtes en heisstasjon, den høyest-liggende i hele systemet.

Rundt oss bølger myke enger, hentet rett fra Heidi-land eller Sound of Music. Knallgrønt gress ispedd blomster i alle regnbuens farger. Og omkring på alle kanter kneiser altså majestetiske praktverk av noen fjell i blått, brunt, grått og grønt. Noen yak-okser beiter nede ved en av setrene som ligger spredt utover i det enorme landskapet. Og det er herlig friskt her oppe – kanskje også fordi 20 grader nesten kjennes småkaldt i forhold til de 30+ som dalen byr på midtsommers.

Moro for unga

Skandinaver kommer bare hit vinterstid, for Canazei er selve Eldorado for skientusiaster. Allerede for 20 år siden var dette det største heissystemet i alpene, med 600 kilometer løyper. I dag går de lenger. Det er et område hvor du kan suse fra heis til heis helt til Val Gardena, og du kan kjøre nye dalsider knapt uten å ta samme heis to ganger – selv med flere uker til rådighet.

MEN italienere og andre (vi) har skjønt at Dolomittene er en like stor opplevelse sommerstid. Ingen ”summer skiing”, men tur- og natur-opplevelser for store og små. Svært små: Nede i bakken står en stor barnevogn parkert. To tvillinggutter springer og tumler hylende bortover gresset, akkurat som vi har sett i ”Heidi”. Foreldrene sier de ofte tar turen opp hit; det finnes ikke noen bedre lekegrind om sommeren. På en bred sti litt lenger borte kommer flere par eldre i full fjell-bekledning prustende. Det går ikke fort; det er for mye som skal med underveis. Bittesmå blomster eller enorm utsikt.

Hytte til hytte

Men mest av alt er det et fantastisk terreng for litt lengre fotturer. Hytter der du kan overnatte er spredd ut over hele fjellheimen – hvis du da ikke bare vil ta en dagstur: heisen opp og rusle ned.

”Hytte til hytte” ser forresten annerledes ut her oppe. Man kan se vandrere som bitte små fargeprikker langt borte. Det er bare å følge de lyse stripene av noen stier. Alt er større enn Trollheimen, Jotunheimen, Setesdalsheiene, Hardangervidda aust og så videre. Også stiene; man kan velge de brede og lett fremkommelige om man vil, opp i helt andre høyder enn man kan oppleve i Norge.

Og hyttene er av en helt annen standard. ”Rustiche” sier italienerne om sine ”baite” – hyttene – men det må være i forhold til Milano-standard. Her kan du gå inn, bestille et par espresso, cappuccino eller coretti med briosci til, nyte en god middag på terrassen ved siden av lekeplassen eller fiskedammen og ta kvelden på noe som minner mer om et fjell-hotell enn en god, gammeldags, norsk fjellhytte.

Om de alltid sier velkommen, slik som på sprengfulle norske påskehytter, vet vi ikke, men det var god plass den dagen vi nippet til utsikten.

Fly-fjell og -daler

Bare dalen inn mot alpebyen Canazei er en opplevelse som man kunne skrive mye om. Små alpelandsbyer ligger på rekke og rad med sine dekorerte tirolerhus, små bondegårder med blomsterenger mellom skogene, litt spredt stein- og tre-industri og uttallige fristende tilbud på italiensk, tysk og fransk.

Caffé con Äpfelstrudel avec. Litt trippel-språktrening, og oppskriften gir seg selv. Men det er der nede. Fra terrassen på fjellhytta ser vi en paraglider gli langsomt ut fra naboknausen, en drøy halvmil borte. En annen synes så vidt i profil mot sollyset mellom to tinder i det fjerne, mens en hangglider sirkler seg opp mot skyene. Godværs-dottene ligger høyt her sør, høyt nok til at pilotene kan passere over Sasso Lungo eller Marmolada.

- Det kryr av hangglider-piloter her, særlig om høsten. Det er jo god plass til vingene inni disse store gondolene, forklarer en kjentmann. Selv har han aldri prøvd, han har bare bestemt seg for at én gang SKAL han på tandemtur.

Høydetrening

Jeg ser på klokka. Siste heis ned går snart, og de andre har for lengst gått foran. For å ta dem igjen, legger jeg inn en spurt opp ei bratte, bare 2-300 meter i lett sommervær. Men – at jeg skal være i SÅ dårlig form? Full gass – beina verker – og pusten går som på en kronisk astmatiker i pollensesongen.

Det er som en døden nær-opplevelse. Ti minutter senere går pusten fortsatt som et damplokomotiv. Det må være dette som kalles høydetrening. Det finnes knapt luft å puste, og jeg trenger den!

Så – neste gang du ser skigutta fra sofakroken: Dette står det respekt av! Du må gjerne prøve selv. Bare husk at hyttene ikke er oppsatt med hjertestarter.

- Les også: Slentring i Heidiland – og Rundt Sassopiatto

[Bildegalleri]

The Flash Player and a browser with Javascript support are needed.