Strada del vino – sterkt og vakkert

Ta en tur langs vinveien, Strada del vino på Toscanakysten! Her dyrkes verdens beste vin, tusenårige tradisjoner – og kreativt snadder.

La Firenze, de skjeve tårnene i Pisa og alabastbyen Volterra være denne gangen. Opplev heller Toscanakysten i all sin rikdom mens du koser deg på strade del vino på Costa degli Etruschi!
Fra Montecatini val di Cecina slynger den seg gjennom gjestmille landskaper og ut til den skjønne Elba. Den eneste faren er at du trenger flere ferier på å oppleve alt sammen. Og du MÅ komme på ulike tider for å få med deg alle høydepunktene. Det kan faktisk være godt å vite.
Foruten besøk på vingårder med smaking av deres gårdens produksjon er veien lagt der hvor jorda er så gjestmild at du nærmest kan få det meste ut av en hver flekk. Det gror godt langs kysten og du kan oppleve smaksbomber uten sidestykke om du bare tar deg tid.

Svette druer

Skulle du være så heldig å være på kyststrekke her i september – oktober  kan du få med deg noen ganske spesielle opplevelser. For eksempel i Montescudaio. Det tar ikke lang tid før du skjønner hvorfor drueplukkerne bruker hansker. Spør du, får du gladelig slippe til mellom rankene. Og da tar det bare minutter før svetten pipler og fingrene sitter som limt sammen. Du vet jo hva du plukker, og de er smekkfulle av sukker.
Dette er fest!
Både unggutter og eldre koner har kommet ved daggry, som innleid arbeidskraft eller bare for å hjelpe naboene. Trebbiano- og Sangiovese-druene må i hus i løpet av et par dager om vinen skal bli bra. Det må gå fort. Alle vet hva det betyr. Men det er fullt av sol, smil og glede. Som en av gutta sa det, dette er desserten og frukten av et helt års arbeid. Så, når ryggen verker etter atskillige kurver med søt frukt, vet du at du har gjort deg fortjent til en smak – i hvert fall av fjorårets vinhøst. Og at du har fått et minne for livet.
Montescuadaio og Guardistallo er to små, men verdenskjente vinbyer like innenfor Cecina, midt på Toscanakysten. Klimaet og jorda gjør at drueranker dekker mesteparten av det vakre kolle-landskapet. Og selv om selve vinhøsten skulle glippe for deg, er det en glimrende start for en fantastisk tur, godt utenfor den vanlige turiststrømmen.

Regnbue av chili

Vi ville sykle til Bibbona. Lange utforbakker gjennom åpent åkerland, skog og olivenlunder. Både Bibbona, Casale Marittimo og Guardistallo er akkurat så bratte, trange og koselige som du kan drømme om. Men vi skal ikke tråkke snirklete steingater mellom solvarme steinhus. Vi har en avtale med Rita, som holder hus like ved vinveien. Rita Salvadori er en flott dame med sterke ambisjoner. Italias ubestridte chilidronning. Derfor kalles hun også PepeRita; chili heter peperoncini på italiensk.

I den 500 år gamle gårdsbygningen borte mot druerankene har hun en ”lab” der hun bearbeider peperonciniene. Men det er ute i åkeren det virkelig skjer. Det bugner av chili. Lange rekker med 250 sorter i alle tenkelige fasonger og farger som stråler i vintersola. Runde og lange, glatte og skrukkete – røde, gule, svarte, grønne, oransje, lilla. Men det gjelder å holde tunga rett i munnen om du fristes til en smak.
– Det er hverken størrelsen eller fargen det kommer an på, sier Rita og bryter opp en pussig rød skapning. – Ser du de hvite stripene her? Der sitter det ”piccante”. De er det lite av uti tuppen, så hvis du vil imponere, kan du ganske trygt ta en jafs der. Men pass deg, det er ikke alle som er like ”snille”.

Kreative kvinner, sterk aroma

Rita er gründer. Som tusenvis av andre italienske kvinner har hun skapt sin egen arbeidsplass. Faktisk er Italia på Europa-toppen med en stor overvekt av kvinnelige gründere. Og de satser uten noe støtteapparat, slik man har i Norge. Kvinnene må bare være desto mer kreative. Peperita hadde få å lære av, men med meget forsiktig smaking og med kjæresten Luca som utholdende prøvekanin, tilbyr hun kaker, syltetøy, sauser, krydderblandinger, selvfølgelig nydelig olivenolje og mye annet – alt med chili. Siste forsøk er forresten chili-pecorino, som hun lager sammen med nabo og ostemaker Salvatore. Pecorino er ost av sauemelk, som heldigvis også begynner å dukke opp i Norge, men ”hot peco” må du hit for å smake.
– Smak! sier hun og har anrettet et fint utvalg på en tallerken. Det ser ut som en hissig opplevelse. – Poenget er at forskjellige chili har utrolig forskjellig aroma, i tillegg til det sterke. Du kan løfte fantastisk mange retter med litt chili. Bare prøv! sier hun.
Siste nytt er at Rita har startet restaurante hvor du kan få smake på litt av herligheten hun har kokt sammen.

Historiske dråper

Vada midt på Toscanakysten var der etruskerne hadde hovedhavna si. Lokale dykkere har hentet opp utallige skatter fra dypet – blant annet vin- og oliven-amforer – for ikke alle kapteiner var like heldige gjennom brottsjøene. Senere kom romerne; de brukte Pisa som landgang. Det sies at til og med St. Peter gikk i land her på vei mot Roma. Det var lenge før elva Arno dro med seg ut så mye mudder at Pisa nærmest er blitt til en innlandsby.
Vi sykler videre sørover på Strada del vino.
Fra Bibbona går lokalveien gjennom en av de vakreste, men minst turist-kjente områdene i Toscana. Den slynger seg mellom bakkete olivenlunder, gamle gedigne gårdsbygninger, under enorme pinjetrær og koller med vinranker. Noen er gjerdet inn med piggtråd. De har edle varer å beskytte. I 2001, det første året Wine Spectator slapp europeiske viner med i sin kåring, gikk en vin akkurat herfra rett til topps som verdens beste. Men, har du ikke råd til en Solaia, finnes både Sassicaia, Vermentino-viner og masser av andre edle dråper å nippe av.

Hjemme her

At landskapet gir opplevelser du lenge vil huske føler du når du plutselig står du der, midt inni en enorm sypressallé som strekker seg så langt du kan se både til høyre og venstre. Den er imponerende til oppkjørsel å være: To rader eldgamle sypresser strekker seg snorrett nesten fra sjøen og nesten tre kilometer inn til Bolgheri, selve vinhovedstaden her på kysten. – Dere må jo ta et glass mens dere er her, sier Anne Karin Nordseth. Hun vokste opp i Bærum, men har levd her i over ti år. Hun bor i Bibbona – det er jo der det er finest, som hun selv sier – arrangerer turer for nordmenn og hjelper svogeren sin i en av Bolgheris enotecaer. Vi er neppe de første hjemmefra hun har fylt glassene for.
– Jeg trives kjempegodt. Selvfølgelig. Kysten her er forlengst blitt ”hjemme” for meg, sier hun. – Jeg har jo også tenkt på å flytte nordover. Det er blant annet lettere å ha småbarn i Norge enn her. Selv samboeren min Dario har lyst til å oppleve Norge, men… Det er ikke lett å forlate noe slikt som dette.

Picnic

Vinveien Costa degli Etruschi slynger seg like vakkert sørover mot Castagneto, forbi San Vincenzo til Piombino og ut til Elba. Det kan ikke være mening å rekke alt på en dag, men ta med deg litt mat og teppe for en deilig picnic, anledninger finnes det nok av.  Etter at vinbøndene har plukket sitt kan du helt sikkert finne rester til desserten din.

Slurp litt oliven

Oppe på høyden like ovenfor ligger Castagneto Carducci, der for øvrig også ex prinsesse Sarah Fergusson lenge holdt hus sammen med sin greve. Det var dengang de var kjærester. Nå er hun visstnok sammen med en norsk viking.  En hyggelig liten by å gå seg vill i, med trange gater, lave ganger, buer og en fantastisk utsikt mot kysten og havet. På klare dager ser man lett nordspissen av Korsika, i tillegg til småøyene, perleraden langs Toscanakysten.
Langs strada del vino finnes det ennå flere nytelser, som oliven. Bli med å feire olivenhøsten!
Italienere lar ikke noen anledninger gå fra seg uten en heidundrende fest. Selv oljen skal feires og smakes på linje som vinen. I november står hele landsbyen på hodet, og du kan lære den edleste av mange kunster: Oljesmaking.
Å være en god oljesmaker blir faktisk ansett som enda edlere enn å være god på vinsmaking. – Man tar litt olje på ristet brød eller enda bedre: Slurp den bar, sier Romino, en lokal oljeekspert. Han former tungen som en U og surkler i seg oljen med lukkede øyne.

Selvfølgelig må man prøve. Og det er bare å innrømme det:
1. God olje er merkelig godt, også bar.
2. Ulike oljer smaker og lukter så forskjellig som Gouda og brunost.
Og: Etter å ha lært om kaldpressing og industriolje, vil du aldri bruke noe annet enn jomfruolje igjen, olio extra vergine.

Strand eller skattejakt

Er du en strandløve, er San Vincenzo stedet for deg. Mye av Italias strender ellers er kostbare opplevelser – opptil et par hundre kroner i dagsleie for et par solsenger og en parasoll, er helt vanlig. Men den milelange stranda sørover fra San Vincenzo er derimot både romslig, naturlig vakker, passe grov og helt gratis. Kommer du vår, vinter eller høst så ta med deg fiskestanga, matkurv, teppe og gjør som de andre. Sleng ut snøret å håp du får en liten snadd til panna i dag. Man kan vel ikke nyte livet på bedre måter enn det. Vente på noe godt.
Vil du føle mer av kulturen, drar du bare ørlite grann videre, til Porto Baratti og Populonia. Her huserte etruskerne mer enn 2000 år før vikingtiden. De bodde trygt på den fantastiske klippen der landsbyen Populonia ligger i dag, men i Porto Baratti kan du både besøke hus fra etruskernes glansdager og plukke slagg fra jernproduksjonen den gang.
En tysk geolog røpet en hemmelighet for oss her en gang. Inni enkelte av de svarte klumpene kan du finne små korn av et mineral med den klareste azurblå fargen du kan tenke deg. Ta med hammer, knert en stein eller flere, kanskje du finner en riktig skatt.

Norsk snadder

Strada del vino svinger ut til vakre Elba også. Denne øya er faktisk så rik på opplevelser at du like gjerne kan ta hele ferie her. Denne lille øya er fantastisk sjarmerende og full av opplevelser, hyggelige landsbyer, høye fjell og fine strender. Både terrengsyklister, dykkere og geologer har sine eldorado her. Men det mest spesielle her kan spises, drikkes og luktes.
Kom i mars – april når liene står i grønt og lilla mens basilikumen blomstrer. Duften er herlig. Gå ut på en gressbakke, og du finner nesten garantert urter som bare vokser her. Få med deg en lokalkjent å plukk med deg urter du kan kose deg med resten av året. Garantert suksess!
Eller smak elbanernes spesialiter på restaurant. Du reiser ikke herfra uten å ha prøvd hetvinen aleatico, torta di ceci (en slags fattigmanns-erte-pannekake) eller torta briaca. Det betyr ”full kake, og full av smak, er den i hvert fall.
Men Elba tenker norsk. Elbanerne spiser nemlig mer norsk klippfisk enn noen andre italienere.
– Vi har selvfølgelig vår egen baccaláo, men ”stoccafissoen”, klippfisken, skal være norsk. Den er best, sier Carlo Eugini. Han er lokal testpilot for flere restaurantguider og nå også leder for et norsk-italiensk samarbeid.
– Elba og Sørøya, på hver vår kant av Europa, skal bli tvillinger, vennskapsøyer. Vi skal lære av hverandre og hjelpe hverandre opp i hverandres markeder, forklarer Carlo. Nå gleder han seg stort til våren, da skal han til Finnmarks-øya for å starte samarbeidet formelt.
– Det blir kjempegøy. Og så håper jeg å få smake torsk som er fullstendig nytrukket. Kokt i fjæra og til å spise med fingrene. Det skal visst være fantastisk.
Det siste fikk vi overbevist ham om etter at vi hadde lagt ut maleriske bilder av det flotte nord.

Tips! Her finner du mer om  Strade del vino – Costa Degli Etruschi

Artikkelen har vært publisert i Allers