Saturnia: Varme kilder i toscansk natt

Saturnia – og videre til Pitigliano og Lago di Bolsena: Man tager en pellets- eller leirekulp med lysende blått vann og runde kanter, skrider deri og nyyyder langsomt. Morgenbadene på speiderturene i gamle dager ble aldri som i Saturnia.

På en reise midt-Italia rundt med bobil, var kilden i Saturnia et virkelig must. Ikke minst etter det morgenritualet som følger med en slik farkost: Tømme spillvann, fylle vanntanker og tømme doen. Det har sine små sider, selv om vi raskt lærte triksene, selv med den defekte ”nå er doen full”-indikatoren. Tross alt: Moderne bobiler har imponerende renslige patenter.

Bad året rundt

Når man så får lauge seg i en slik salighet, er alt bra. 8-10 grader og tåkekaldt gjør ingen ting når vannet holder kroppstemperatur. Året rundt. En ganske pussig følelse, å legge seg ned i sånne mengder varmtvann utendørs, på en bunn av runde pellets eller glatt leirgjørme. Lekkert?

Det er folksomt i dag. Bare italienere, så vidt vi kan bedømme, men for eksempel Luigi og kona kommer langveis fra.

- Dette er helt fantastisk, slår han fast, med hele seg. I et solstreif lyser kulpene et øyeblikk en utrolig blåfarge. De runde kantene er grå-hvite, noen med siv inngrodd i leire eller mineraler. Her er ingen badevakt som sørger for polering.

Unikt

- Visste du at det finnes ett annet slikt sted i hele verden? spør han. De to har selvfølgelig vært der.

– Det andre ligger like ved Ankara, i Tyrkia. Det er vel litt større enn dette, men Saturnia er på en eller annen måte mye flottere. En tur opp i selve fossen må med. Vannet dundrer ned over meg og mørner skuldre og nakke og rygg og skyver meg ubarmhjertig ut- og nedover. Det er trøkk i vannmassene. Når man så returnerere´til smulere farvann, kan man godt skjønne at unge, forelskede søker hit natterstid.

Mot Pitigliano

Avskylt svovelosen kjører vi mot Pitigliano. På veien suser vi gjennom Scansano; byen ”ute i ingenting” kan virke overraskende stor helt til man får vite grunnen. Også du har sikkert sett en etikett med ”Montalcino di Scansano”? Pitigliano fyller toppen av en høy klippe og er så sjarmerende og kronglete at man lett kan gå seg bort der. Ikke rart at fotografer valfarter hit.

Foto og vin

Om de lokale vin-spesialitetene også trekker, er vi litt mer usikre på, men vi tror det gjerne. Men det særeste ligger i undergrunnen. Vie cave er et helt virvar av ganger, rom og tuneller under selve byen.

Det sies at en femåring en gang gikk ned her og ikke ble funnet igjen før det var for sent. Nå til dags kan man få guidede turer ned her. Kort sagt: Ta dere en tur. Vi rakk dessverre ikke undeeretasjen; vi skulle mot Lago Bolsena. I ettertid har vi hørt så mye spennende om Pitigliano at vi bare må tilbake så snart som mulig.

For de som vil vite mer om Pitiglioano, er bildene til John Arne Eidsmo det beste stedet å begynne.

Lago di Bolsena

Litt for tett program i dag, men det klasisk toscanske landskapet her lengst nord i Lazio er fabelaktig. Lago Bolsena ligger som en glitrende perle med en stor, steil øy midt uti. Man ser den godt fra for eksempel Montefiascone – som forresten gir et veldig sjarmerende inntrykk. Vinen herfra kjenner vi fra før. Est! Est! Est!

Bolsena by

Vi stoppet i stedet i selve Bolsena, oppe ved nordkysten. En litt pussig by, med en mørk, litt dyster middelalderborg, men også med sin helt spesielle historie. Det var her den nykristnede Santa Cristina kom fra. Hun overlevde mirakuløst alskens grusom tortur – til og med å bli senket midt i sjøen med en møllestein bundet til halsen – og ble selvfølgelig HELGEN. Det eneste hun ikke kunne unnslippe, var to piler som endelig fjernet problemet for prestene. Om du vil, kan du fortsatt besøke graven hennes, under alteret i domkirken.

---