Sasso Pisano: På kastanjeplukking

Når solen spiller mellom høstgule trekroner, drar italienerne til skogs i hopetall på kastanjeplukking. Dette er glovarm høytid!
De vet nemlig hvor deilig det lukter av nyristede kastanjer.

Vinterstid står kastanjeselgerne gatelangs og sprer lukt, godsaker og varme fra gassdrevne riste-maskiner. Og man kan få med seg et kremmerhus fylt av glovarme kjempenøtter mens man hutrer videre.
Men det er senere.

Stikker

I Sasso Pisano har Salvatore og Maria invitert oss på kastanjeplukking. Skogen er åpen mellom svære stammer; ikke noe småkratt her. Kanskje det er svidd av for lengst, tenker jeg – dette er rykende hett vulkanland.
– Selvfølgelig har mange vært her og plukket allerede, men det gjør ikke noe, forsikrer Maria. – Det faller stadig ned ny, moden frukt.
Hun har gitt oss én klar beskjed dagen før: Få med dere hansker. Dette stikker!
Så hva gjør man da? Isenkramen vi ville gått til på hjørnet i Norge finnes ikke her, så etter febrilsk leting, er plukkelaget klart, oppsatt med neongule oppvaskhansker. Vi skal til skogs!

Piggete baller

Og nøstene ligger klare.  Brun-grønne pinnsvin med de blanke kastanjene inni. Det er bare å sparke unna litt tørt løv og plukke. – Så kan du bare bryte dem opp – cosí! sier Maria og fyller raskt høsten i kurven. Det er to, tre eller av og til fire i hver.
Dette er eksotisk. Selvfølgelig er dette en annen type kastanjer enn de skogen byr på i nord. Men i tillegg til hyggen, den varme vinden og lukten av skog, er jakten full av forventning. – De er aller best når de er ferske!

Ristes

Tilbake utenfor huset er det full fyr i ildstedet. Salvatore har bygget en terrasse med en slags kombinert peis og ovn i hellinga mellom veien og druerankene. De ble forresten høstet for et par uker siden.
Når man har skåret et snitt i hver kastanje (så de ikke skal sprekke), er det bare å kaste dem i den bulkete gryta deres full av små hull – og kjenne den søtlige lukten bre seg. Enda bedre enn gatelangs utpå vinteren. Kastanjer over åpen ild. Og passe på: Rist-gryta ristes. De må ikke bli for svidd.
– Pass fingrene! advarer chefen. Og lar oss hugge inn.
Før noen av de siste glassene av fjorårets vin settes på bordet.

Tekst og foto

Kjetil Grude Flekkøy og Anita Salamonsen

Journalister med hjerte i Italia. Vi som lager Dolcevita.no