Contact / Advertise
Contact – Advertise
Kontakt – AnnonsereDen kalles fireseter, har slag-volum som en pils og et koselig ansikt med svakt glødende lykter i tussmørket.
 |
 |
 |
 |
Og de har den helt spesielle, matte glansen i lakken, en liten rulletakluke i halve bilens lengde, et design som overgår selv tidlige ”bobler” – og har over 50 år bak seg i nytte- og persontransport.
Mini-krom
Det er fortsatt fantastisk å se, ute på italienske veier: En italiensk herre og hans fyldig frue i et slikt knøtt av en bil. Han kjører, med ansiktet halv-skvist mot sideruta. Når de skal svinge i neste kryss, må det gå galt der inne.
Men på 500-treffet – incontro cinque-cento – i Toscana i dag var det entusiastenes tur. Her står de vel meterhøye, blankpolerte doningene i knallgult, rosa metallic, hvitt og blått og smiler til verden. Dette er deres dag. ”Styling” er eierne forsiktige med; det er viktigere å bevare egenarten. Det er bare ett frekt innslag av ekstrautstyr som går igjen: En forkrommet rist på størrelse med en engangsgrill, som holder oppe dekselet over noen illsinte hestekrefter baki.
Råskinn
- Dette er den mest klassiske av alle italienske biler, sier en. – Kanskje bortsett fra den grønne der borte, da.
Bilen han snakker om er en 1952 Fiat 500. 25 hester under en butt snute, og en blank, nesten militær-gammelgrønn farge. Alle 500ers far. Mannen som ruver ved siden av åpner panseret: – Jo visst, klart det går unna, sier han stolt. Kan vel få den opp i nesten 90, men dét krever konsentrasjon! Men det er vel ikke helt ufarlig…
Convoy
Det er utrolig hva som får plass av folk inni disse bilmikrobene. Men det går, opptil flere mann i hver. En sjåfør på vel 185 svinger seg inn (litt usikkert om han havner i for- eller baksetet), og så skjer det jeg kommer til å huske best. Én enkel bevegelse: Han strekker en lang arm bak over hodet, tar tak i kalesjen som ligger helt bakpå motorrommet – og drar den elegant fremover. Taket er på plass. Omtrent som å ta på seg en sydvest. Så dundrer de i gang. Brum-brum og bært-tuttut! Flertonige horn er på moten. Men gressklipperlyden er den samme, gamle. Og de glir ut på hovedveien på rekke og rad.
En 500 sparker ikke opp asfalten som Il Tempo Gigante, men starten kommer til å sitte fast på hornhinna. 40 ganger 500 i solnedgang. Sandro Pellegrini er Cinquecento entusiast å har bidratt med noen av bildene.
Artikkelen er trykt i Auto Motor og Sport
Tekst og foto
Kjetil Grude Flekkøy og Anita Salamonsen
Journalister med hjerte i Italia. Vi som lager Dolcevita.no
Følg oss
Følg oss