Italiano
EnglishForelsket! Den heter det, bukta vi har landet i: ”Innamorata”. Det kunne like gjerne vært et navn for hele øya. Elba er kompakt, fargerik og herlig full av muligheter.
 |
 |
 |
 |
Vårt hus på fire hjul er døpt Virgola, en Rimor-bobil med mye plass. Vi hentet bilen for mindre enn et døgn siden; nå bølger havet et par meter unna, og har allerede opplevd en hel masse.
Sesongtilbud
Bobil er glimrende for å oppleve Elba, men hit til Innamorata kommer du bare utenfor høysesongen. Det er et sted du gjerne får tips om å reise til, men veien hit er så smal og kronglete at bør droppe det om du er på farten med bobil eller campingvogn. Det første er vanskelig, det siste umulig, begge deler skiltet ulovlig…
Men det er vakkert selv vinterstid. En lun bukt der brenningene slår skrått inn langs klippeveggene mot stranda, et frodig sted med en bitteliten landsby og lukt og lyd av Havet.
|
SE VIDEO |
Straffange
Vi ble tipset av en fisker i Porto Azzurro etter at vi landet i Portoferraio på nordkysten i morges. Vi tok “traghettoen” fra Piombino. En fin tur, forresten: I løpet av en drøy time over ser man sagnomsuste steder som Capraia og noe som i hvert fall liknet veldig på Monte Cristo. Om greven var hjemme, var vanskeligere å se. Portoferraio er stedet hvor salige Napoleon vansmektet i lange, vonde år. Det vil si: Han ble forvist etter Paris’ fall, men forlangte – og ble – behandlet som en konge. Ikke mange fanger får de samme soningsforholdene som han fikk, et eget, standsmessig palass, et godt kjøkken og behørig respekt i de månedene det varte. En rask svipptur innom Casa Napoleone ble litt knapt, så vi må nok komme tilbake hit.
Jernstøpt øy
Etter å ha bunkret lokal vin, en lokal lunsjpizza og andre nødvendigheter, suste vi nord- og østover mot mineraldelen av Elba. Øya er noe av det mest varierte som finnes, så rik at man ikke trenger være geolog for å synes dette er spennende. Mens vestenden av øya er steil, til dels forreven og ender i glatte, lyse klipper, er østsiden så å si støpt av jern: Rustrød og glødende magisk når sola står på. Og man kan finne krystaller og mineraler i alle farger om man er heldig. At vi “suste” er forresten sterkt sagt. Veiene er bra, men så krokete at det er lett å holde fartsgrensen. Og ofte er de brede nok til at møtende biler kan passere. Igjen: Elba er mest tilgjengelig i lavsesongen.
Svart dag
Vi ville til Cavo lengst oppe i nordøst. En gang tidligere søkklastet vi en annen bobil med souvenirer fra den utrolige stranda i Cavo. Deler av stranda der var helt svart og glitrende flott. Nå måtte vi bare tilbake. Å nå Cavo gikk lett, – men strandavar borte! Et par uker tidligere hadde lokale arbeidsfolk dekket det svarte glitteret med lys grus. En bryggearbeider forklarte at steinene var så fulle av jern og andre metaller at de kunne være farlige for badegjestene.
- Og de var jo ikke særlig gode å ligge på, tror jeg. Sa mannen.
Resultatet ble ingen ny, sigen bobil, men i hvert fall noen få flotte, svarte steiner.
For ein neve snadder…
Kysten sørover er en malerisk strekning. Rio Marina er absolutt verdt et besøk, men turen gikk snart videre over fjell og sprutgrønne pinje-daler – helt til Porto Azzurro midt på østkysten. Vi gikk akkurat glipp av den store, årlige byfesten her; nå var byen og stor-piazzaen ned mot havna akkurat så vinterstille som den kan være.
Men fargene og havet lever alltid, og vannet er akkurat like fargerikt og klart som det pleier. Bare å gå langs bryggene her er som å vandre langs et enormt, levende akvarium. En fisker ga en innføring i lokal fisketeknikk ute på en av bryggene. Han holdt akkurat på å tre sprellende gule fluelarver på småkrokene sine da vi kom.Larvene skulle lokke storruggen. – Det er ekle greier, men man venner seg til dem.Og det er snadder for fiskene, sier han – og spør kjapt om noen vil smake. – Æsj, ikke! utbryter Idun – og fisker-Roberto får noe å le av. Før han kaster ut både snørene og en håndfull ekstra lokkemat.
Tett i tett
Det var Roberto som sendte oss mot Innamorata, helt sørvest på den østlige utstikkeren av øya. I morgen skal vi videre mot de andre yndlingsstedene hans. Fordelen er at yndlingsstedene ligger så tett at lite går tapt på reisetid, og at veiene svinger seg så morsomt at man får tid til å fordøye inntrykkene.
Apropos vei og føre, forresten: Vi bruker en GPS for å finne frem. Super innretning, men “Dolly” leder oss ut på veier vi aldri ville valgt selv, og man får oppleve mye man ellers ville gått glipp av.
SE VIDEO – TOSCANA: Fisking i Porto Azurro på Elba
SE VIDEO: Marciana Marina
|
|
|
panorama 1 |
|
|
Tekst og foto
Kjetil Grude Flekkøy og Anita Salamonsen
Journalister med hjerte i Italia. Vi som lager Dolcevita.no
