Elba: Eksotisk nytelse og sporty moro

- Stadig flere damer vil være med, og stadig flere er godt voksne, sier sykkelguide Antonio Arighi, på Elba på Toscanakysten. Han ville vise oss øya slik man opplever den best: Litt ovenifra og på to hjul i svingen. Og han visste at vi allerede hadde sett denne frodige øya fra sjøen. dsc_2317_580

Noen minutter tidligere hadde vi fått noen heller skeptiske blikk fra kjekkasen i ritt-drakt der vi kom slentrende i hverdagsklær. Antonio hadde visst ikke ventet seg byfolk – og vi var slett ikke forberedt på tilstander ala Giro d’Italia.
Så kommer det et stort smil.
– Det går helt fint. Veien er ganske flat, og vi trenger jo ikke dra så langt…

Eldorado

Lille Elba utenfor Toscanakysten i Italia er et eldorado for syklister, men kan by på det meste. Man MÅ ikke dra på aktiv ferie for å oppleve øya. Her er krystallklart vann og store eller små strender for badeengler, og du kan dra akkurat dit du vil på en halvtime; øya er ikke større. Det er høye fjell for sportslig innstilte, men selve Toppen – Monte Capanne – kan du også oppleve via gondol.
Idun på 12 foran, vi like bak. Høyt oppe over havet, men flatt eller svakt opp- eller nedover ser ikke dette så ille ut – tross Antonios skepsis. Grusveien svinger seg bortover forbi enorme kaktuser med gulrøde frukter, pinjer, blomster og gamle steinhytter. Det er fryd og gammen selv nå oppunder jul. Det lukter av urter, og selv på en så disig dag, kan man se helt over til Corsica og selvfølgelig Capraia og Pianosa. Man tar seg selv i å sitte og glise. Dette er fint!
Ved en avsidesliggende bar – greit om situasjonen skulle bli kritisk – har Antonio sett oss an. – Vi drar videre til Porto Azurro, det er bare tre mil til, sier han. – Ned bratta her! Forza!

Paradis

Vi skulle egentlig ut på to hjul dagen før, men ble invitert på båttur. Elba er best fra sjøsiden, fikk vi vite. Det er så mye man ikke kan oppleve fra land, som små bortgjemte bukter under stupbratte, hvite klipper.
– Er det ikke romantisk? Stefano har tatt meg med hit mange ganger, og å ha en slik strand og krystallklart hav helt for seg selv – man blir jo helt forelsket! Mener Giulia på 40.
Vi har akkurat kommet susende ut fra hovedstaden Portoferraio, ut forbi borgen ingen har klart å innta, utenom ”Rotteøya”, et fyr og inn mot nordsiden av Elba. Man får lagt håret på den måten.
Stefano har skrudd av motorene. Stille. Båten svever et sted høyt over en lys sandbunn. Dette er deres sted.
– En gang mistet jeg en liten gull-ørering ut i sjøen her. Heldigvis så vi den helt tydelig nede på bunnen, og Stefano kunne bare stupe uti, dykke ned og hente den. Flott?
Giulia er egentlig fra Sardegna, et paradis for mange. Men hun trives enda bedre på Elba. Og det er ikke bare fordi fastlandet er nærmere. – Øya er passe stor, fantastisk variert og vakker, det er null kriminalitet og nesten alltid bra vær. Og så bor jo helten her…

Skattkammer

Elba er et skattkammer. Også av mineraler og krystaller. Nordover østkysten skinner fjellsidene i knallrød rust, svart, grønt og grått. I vest går det i lys granitt, og det finnes strender med pussige farger. En tur innom en av de mange gruvene, og man risikerer fort overvekt på returen nordover.
Det er også en flora man knapt finner maken til, med masser av urter og gode lukter. Kommer du på våren, kan du se liene stå i grønnlilla av bare blomstrende basilikum. Eller, selv midtvinters, kan du bråstoppe av en kraftig, krydret myntelukt. Nepitella vokser bare her på Elba.

Åpne dører

En gråskjegget kar med fargerikt halstørkle og uryddig smil kom ruslende mot oss i Rio Marina. Vi forsøker å snike inn et blinkskudd, men han bare stråler opp, inviterer oss inn, og vi må se både ham og leiligheten og utsikten og noen bilder nordfra.
– Fra Norge, ja, jeg jobbet på det første norske cruiseskipet på Bahamas, men selvfølgelig måtte jeg tilbake til Elba, det er jo fantastisk har, ikke sant? Og har dere lyst til å se på hestene mine?
Veniccio er en hyggelig kar. Rio Marina var hoved-havna for gruveselskapene på Elba, nå ligger mineralmuseet her. Og Veniccio guidet oss gjennom en utrolig samling stein, krystaller og mineraler fra en så liten fjellknatt som Elba. Han hadde jo vært steinbryter i gruvene her før Bahamas, og hadde lite sans for overgangen fra gruveganger til digre dagbrudd.
Og selvfølgelig ble vi med og hilste på hestene hans, en brun og en svart med pent klippet man og pannelugg. Hjertelig hilsen Veniccio.
Vi har en stående invitasjon om å bo hos ham neste gang vi kommer til Elba. Og døra hans er neppe låst. Hvis den har en lås.

Flittige bier

Hjemme hos Napoelon har tiden stått stille. I 1814 hadde han store planer for ”Arcipelago toscano”. Øyene kunne blitt et selvstendig stat, og europeisk historie ganske så annerledes om han hadde blitt her.
– I løpet av ni små måneder her fikk han gjort mer for Elba enn på de foregående 100 årene, sier Carlo Eugenio, en av dem som kjenner Elba best. Napoleon ble sendt hit, ikke i fengsel som de fleste tror, men på oppdrag. Med god kapital i ryggen satte han i gang bygging av veier og terrasser for jordbruk, importerte masser av gode drue- og olivenplanter, fikk satt alle elbanske unger på skolebenken og bygget det teateret som fortsatt er hovedscenen i Portoferraio. – Hadde ikke England kuttet overføringene, kunne europeisk historie blitt en helt annen, mener Carlo.
I stedet måtte Napoleon reise, og praktvillaen og landstedet er blitt museer. – Napoleon hadde store tanker for Elba. Han laget til og med deres eget flagg, med rekker av flittige bier.

Gourmet

I dag er mye av landbruket lagt ned; turismen var mer lønnsom. Men fortsatt produseres mye vin, olje og herlige, lokale spesialiteter.
Du reiser ikke fra Elba uten å ha smakt de lokale spesialitetene, som hetvinen Aleatico, ”panne-erte-kaken” torta di ceci eller desserten torta briaca – direkte oversatt ”full kake”.
Du reiser heller ikke herfra uten å ha tatt hele kystveien rundt, helst med båt, prøvebadet noen av de fineste strendene, kanskje snirklet deg ut til et bortgjemt lite sted, uten å ha gått eller syklet deler av øya eller uten å ha fått med deg noen av de mange herlige duftene. Sannsynligvis drar du heller ikke uten fullt kamera eller på tom mage.

Et sted å fange dufter, er på den gamle eremitt-plassen Eremo di Sant Caterina ovenfor Rio Marina. De siste årene har en gjeng kunstnere pusset opp en fin liten kirke her oppe, og bak ligger en liten botanisk hage.
Bakkene på utsiden er likevel nesten like rike på akkurat det du leter etter. Selv Idun (13) syntes det var fantastisk å lete etter disse mystiske plantene – når hun bare lærte å skille unnselighetene fra hverandre.

[Bildegalleri]

The Flash Player and a browser with Javascript support are needed.