Carrara: Stein, vin og lokal-patrioter

Det ligger formuer i marmor langs veiene i Carrara. Ikke bare som enorme steinblokker fra bruddene opp mot Colonnata, – her er til og med fortauskanter av marmor. Men dette handler også om vin-koller, villsvin og en bortgjemt patriot-restaurant.

At Carrara er selve marmorbyen, er gammelt nytt. Selv opera-marmoren kommer herfra. Men i nabolaget ligger både Massa di Carrara og Marina di Carrara. Det var i Massa vi traff Giorgio Conti. Conti er flertall for greve, og han viste seg å være akkurat slik – selv om han heller kalte seg bonde og jernbinder.

Villvin

Giorgio lager vin, nesten midt i byen. Han har hus akkurat på marka-grensa, men “marka” her er små, bratte koller som stikker opp fra sivilisasjonen.

- Jeg har vel alltid jobbet mye, men dette med vin er bare hobby og moro, sier han. I fjor var første vinhøst, og han er storfornøyd med resultatet – både musserende hvit og en rund, fyldig rød. – “Cicchebau” er oppkalt etter en kamerat som alltid skulle lage sprell og moro. Det passer bra på en livlig vin, ikke sant?

Men Giorgio er ikke som andre vinbønder. Han syntes det var for galt å la plassen mellom vinrankene stå tom, så der dyrker han erter. Pluss endel ugress som går som fòr til grisene.

Apropos grisene: Det er greit med enkelte ting man ikke vet før etterpå. Den største av grisene, en pussig, diger, brunpelset krabat stakk så vidt av fra innhegningen. Giorgio og en kamerat lagde et voldsomt oppstyr for å få den inn igjen, men ville tydeligvis ikke for nær. Så hva gjør vel ikke en hjelpsom nordmann annet enn å skubbe beistet inn igjen? Og, som sagt, er det ikke da greit IKKE å vite at beistet var halvt villsvin? Villsvin har gode, kraftige kjever.

Snø og strender

Carrara er mest av alt en industriby, er kjent for marmoren sin, men mange kommer også til det enorme messeområdet her.

Carrara har også et hyggelig sentrum der det er lett å vandre rundt på shopping eller barturer. Byen har sin egen rustikke sjarme og et utvalg butikker man ikke forventer å finne her.
Ikke la deg skremme av “industriby”, forresten. Industrien er vel den hviteste i sitt slag, like hvit som Oslo-operaen i Oslo – det er jo her steinen kommer fra.

Ute fra sjøen, fra Marina di Carrara, ser man de flotte, snødekte alpefjellene innenfor byen. Slik er det også sommerstid. For det er akkurat slik det ser ut, med de enorme, hvite marmorbruddene der bak. Man vil aldri tenke på at de kan være så store og så hvite. Hele fjellsider er skavet ut. Det er kanskje litt usikkert hva Bellona ville sagt, men her på avstand ser det i hvert fall mektig ut.

Marina di Carrara er både havn, by og strandpromenade med flotte strender. I juli-august er det hit tusenvis av italienere myldrer for å nyte sol, sjø og sand. Strendene er akkurat så flotte som man kan drømme om, og det er rikelig med barer, skiftekabiner – og mulighet for å betale for solseng og parasoll. Utenfor høysesongen er stranda en åpen, fri stripe ørken ut mot bølgene.

Privat restaurant

Det var ikke til stranda Giorgio tok oss. Han jobbet visst mest av alt med jern, men driver også en restaurant. Vi stoppet på det som så ut som en byggeplass, med en lav, anonym bygning innerst.

- Det er fullt hver kveld. Kona mi er flink med mat, sa han kort. Et øyeblikk etterpå hadde han fått på forkle, var blitt cameriere og disket opp lokale godsaker, selvfølgelig med egen vin til. Schiacciata, marinert baccalao, forskjellige typer frittata og annet snadder. – Bare så dere får litt av smaken av Carrara, som han sa. Den virkelig store smaken må man likevel opp i Colonnata for å finne, men det er en annen historie.

Krigsbytte

Marmor, marmor – gjennom århundrene har steinen gjort området og byen til et gedigent krigsbytte. Etter tur har det ligget under Pisa, Lucca, Genova, Milano  og Sarzana, det har vært eget hertugdømme og storkommune – og av alle ting – stedet der internasjonale anarkister stiftet sin organisasjon på 60-tallet.

Men aller mest kjent er byen for den fantastiske steinen. Romerne fikk søyler herfra, steinen til duomoen i Siena og marmorbuen i London kommer herfra – og Michelangelo hadde sitt eget brudd der han hentet stein til blant annet David-statuen i Firenze og Pieta i Peterskirken. Egentlig skjedde det også oppe ved Colonnata, men historien har vel alltid vært full av omskrivninger?

Utsyn

Når du likevel skal opp til nettopp Colonnata, bør du forresten stikke bortom noen av de små landsbyene som er klemt fast oppe i lia eller oppe på de små kollene bak Carrara, men foran de store fjellene. Her er du borte fra alt som heter industri, turisme – og ser bare sletta med havet utenfor. Det eneste du ikke kan regne med å se her, er morgensola.

---