Campiglia Marittima: Slow city

- Å gå inn byporten vår skal være omtrent som å gå inn i en kirke. Mobiltelefon er ut, neonskilt er bannlyst, hold det rent og pent og ta hensyn til hverandre. Det bør da være helt naturlig?

DSC_2766_596

Campiglia Marittima Toscana Italia ferie Slowcity

Campiglia Marittima Italia Toscana ferie Slowcity

Langsomt inn i fremtiden, men ikke baklengs. Ta vare på det man har før man utvikler det videre. Så enkelt kan den oppsummeres, kongstanken til Slow City. Det er blitt en bevegelse. Som favner 43 byer over hele Italia og trekker folk fra hele verden. Skjønt, byer…?

Fargerikt

Byporten ruver akkurat passelig i forhold til størrelsen på Campiglia. Nesten tre meter bred og i hvert fall fem meter høy. Opp den grove brolegningen i «hovedgaten», Via Roma, sitter en signora i skyggen utenfor sin knøttlille butikk. En hund dormer i solsteken, mens en moped snatrer forbi. Fargesprakende flagg i gult og rødt markerer at vi er i én av de fire bydelene, omtrent så store som fotballbaner. På piazzaen i sentrum er unge og gamle samlet. Vi kommer utenfra. Vi vil nødig forstyrre.

Fra begynnelsen av, kanskje for 1 200 – 1 300 år siden, lå hele byen innenfor de kraftige murene. Senere har den svulmet ut, med moderne boligblokker, biler, fart og planer om supermarkeder ute på utsiden – og det samme truet med å presse seg inn i gamlebyen. Dette ville ledelsen i Campiglia unngå. Dermed ligger den der, gammel og inderlig ekte, kanskje den nydeligste lille byen i Toscana. Brunsteinete hus og trange gater, en stille, men likevel levende atmosfære og folk til fots og i livat prat. Innenfor ligger et duvende grønt landskap med skog, borger, oliven og vinranker. Og utover – først kirken og så slettelandet ut mot havet. Alt er så ekte, men også litt juks, innrømmer varaordføreren:

Nygammelt

- Alt er ikke originalvare, men så nær vi kunne komme. Campiglia var begynt å bli mer moderne. For å få byen tilbake til det gamle, måtte vi gjøre mye på nytt – på gamlemåten, forklarer Angiolo Fedeli. – Men den er da blitt bra, og mye mer ekte enn den holdt på å bli?

Den grove brolegningen er som i en romerby. Ingen får male hus eller vindusskodder uten at fargen er godkjent, og en kar som monterte et stålblankt klimaanlegg på husveggen måtte pent fjerne det. Her finner man ingen neonskilt, selv en high-tech-bedrift har sitt beskjedne treskilt. Det lille som er av trafikkstøy er snart på vei ut, her høres vinden, fuglekvitter og kanskje en moped i det fjerne. Og rundt i byen står digre, frodige blomsterkrukker. Til og med søppelkassene er fine. Det lukter av blomster, urter og hvitløk.

- Det er ikke en atmosfære hvor man hoier eller bråker eller plaprer uhemmet i mobiltelefon, konkluderer Fedeli – før han blir avbrutt av sin egen.

Gourmet

- Man kan ikke stanse fremskrittet. Vi vil ikke nekte noen mobiltelefoner. Vi er ikke imot utvikling. Men det gjelder å bruke og bygge inn moderne teknologi i det gamle. Ta hensyn. Ta vare på det beste fra begge deler, og få bevart et hyggelig miljø på kjøpet, forklarer Gianni Anselmi – en av Fedelis medhjelpere i Campiglia.

Å få Campiglia dit byen er i dag har vært kjempejobb. Vann- og gassledninger er skjult under gatene. Strøm- og telefonledninger er lagt inn i husveggene. Det var alt annet enn enkelt når alt mulig er vernet som oldtidsminner. – Det har tatt tid, legger Anselmi til med et smil. – Alt tar tid i Italia.

- Og det skal ta tid. Livet blir bedre da, slår Fedeli fast. Man må gjerne til slakteren, bakeren, osteforretningen og vinhandleren i tillegg til dagligvaren før alt er på plass til et anstendig måltid. Et kjøpesenter ute i nybyen ble stanset. Alle spesialforretningene har forresten et utvalg som overgår den mest utsøkte gourmetforretningene i Norge, og varene er lokale, eller i hvert fall toscanske.
– Tid tar det, og det er fint. På veien treffer man alltid kjentfolk og får slått av en prat. Det er hyggelig, og for meg som varaordfører får jeg bedre oversikt over hva folk er opptatt av. Alle har godt av å ta det litt mer med ro. Men reaksjonene har kommet. Nå blir det gradvis forbudt å kjøre inn i gamlebyen, og selv faren til unge Fedeli protesterte. Skulle ikke han, som hadde levd og bygd sitt liv i Campiglia, få kjøre Ape’n sin på kveldstid? Mopedene og disse knøttsmå, trehjulingene av noen lastebiler er de eneste som kommer frem i de trangeste, såkalte gatene.

På italiensk

Folk setter pris på Campiglia. Derfor strømmer folk fra Vest-Europa, USA, fra Asia og Australia til Campiglia og de 40-tall andre langsomme byene i Italia. Tyskerne har kommet lenge, men nå har særlig amerikanere forelsket seg i gammel historie og egenart. Og kanskje kontrasten til den moderne bydelen utenfor bymuren gjør akkurat Campiglia Marittima så fullkommen.

- Og at livet skal gå litt mer langsomt, betyr ikke at det mangler liv, understreker Fedeli. – Tvert imot. Det yrer av liv i gatene. Men livet går i en annen takt, på en annen måte.
Angiolo Fedeli trives i Campiglia. Her er han vokst opp, her arbeider han og her finner han den store roen. På italiensk. For det er neppe tilfeldig av Slow City er vokst frem akkurat i Italia. Selv med hissig trafikk og lange arbeidsdager passer italiensk dagligliv til denne normen. Familielivet er viktig. Maten er viktig. Og begge deler dyrkes, særlig i den to-tre timer lange pranzoen midt på dagen.

Vi forlater Fedeli utenfor kommunehuset. Han skal hjem, der moren har klar en treretters pranzo. Antipasti, primi og secondo. Med lokal vin, som vanlig. Og han vet at selv om han er sen i dag, venter resten på ham. Det har de tid til.

Om Slow Cities

Det startet i Greve i Chianti. Borgermesteren sa hva han mente om å bevare det gamle for å ta det med inn i fremtiden. Han sa det til andre borgermestre på en kongress, de tente – og organiserte seg. Kongressen var i Orvieto, oktober 1999.
Men i Campiglia Marittima startet det hele omkring 1990. Som i Greve så byledelsen her at det gamle holdt på å gå tapt i det moderne. De bestemte seg for heller å ta det gamle med inn i fremtiden. Dette er Slow Citys kongstanke. I dag teller de 43 byer, pluss en rekke som oppfyller kravene, men foreløpig står på utsiden.

Streng ro

Kravene er strenge: Diskret skilting og ditto plassering av moderne innretninger. Rikelig med gågater og flere grøntområder, gode parkeringsmuligheter, sykkel- og gangstier – hvis det er behov. Og mobiltelefoner skal brukes med vett. Og: Innbyggerne oppfordres til å holde det rent og pent, noe som faller lett for italienere med tradisjonelt nesten overfylte blomsterkasser. Massa Marittima vil få et gradvis mer bilring utenfor. Grøntområdene i gamlebyen er små, men bugner av frodighet.

Sakte inn

Campiglia var tidlig ute, kanskje ti år før Greve, er fullblods slow, men likevel formelt innenfor. De har kjørt sitt eget løp, har forlengst innfridd alle krav, men vil se hva organisasjonen blir til før de eventuelt blir med. Som varaordfører Fedeli sier: – Det haster ikke. Om det dukker opp krav som ikke passer oss, lar vi heller være. Vi tar det med ro. Å mase på, ville vel heller ikke passe for en ”cittá lenta”?

Artikkelen har vært publisert i Arena