Bibbona: Drømmeliv i Bibbona

Drømme-liv ble livsdrøm for Anne Karin – Bli med til Antonio, da! Han lager verdens herligste ricotta. Og chiliene til Rita er krutt! Klikk! sa telefonen. Anne Karin har akkurat invitert oss på noe av alt det merkelige hun tar med nordmenn på i Italia.

Så er vi på vei, i morgensola ut mot et landsens sted midt på Toscanakysten. Bortenfor Anne Karins egen landsby, Bibbona, med henne selv som veiviser. Bort mellom sypressalléer, stadig grønnere vinranker og støvete jordveier. Hun prater, peker og viser i ett kjør, til høyre og venstre. Det slår oss at hun er mer italiensk enn norsk; hun er lidenskapelig travel og har god tid på én gang. – Hehe, det sier vennene mine i Norge også, sier hun – og ber oss stoppe. Ved en gjeter. Vi har en annen avtale, men må hilse på Massimo, en brunsvidd voksen fyr med kritthvitt smil og 70-80 nyklipte sauer midt i en olivenlund. De breker og roper som avsindige. Massimo klukk-ler:
– Det gjør alltid sånn når de er nyklippet. De kjenner ikke igjen hverandre uten klær.
– Herlig fyr? sier hun etterpå. – Skulle ikke tro at han er midt i 70-åra…?

Kakeostemaker

Anne Karin Nordseth tar oss med ute i sitt egentlige, store hjem. Det er her hun lever, har fått mann og barn, har etablert egen bedrift og har overvunnet mange vansker på veien. Dette er det Toscana hun elsker.
– Toscana er kjent, men ikke kysten. Og særlig det jordnære – folkene her, som man trenger litt tid for å komme innpå. Eller bare slå av en prat med. Massimo er slik; det er også Antonio og Rita – like her borte.
Vi har passert den siste åkeren ut mot et lite, solsvidd gårdsbruk. – Antonio er en trollmann med ricotta og pecorino!
Vi fikk snart lære om ricotta: Det er en litt pussig, men velsmakende og svært lett, litt kornet, hvit ost som brukes til alt fra kaker og brød til snacks eller på pasta. Og dagens produksjon skal smakes til lunsj.

Utdøende rase

Antonio og storebror Giuseppe er i gang forlengst, også med pecorino. Om noen måneder er vassen ostemasse forvandlet til kraftig pecorino-ost. Ricottaen blir til av mysen etter at ostemassen er tatt ut.
Antonio er strålende blid og skravler villig i vei om kvalitet og modning og utenkelige bruksmåter – og om ostemakerne som en utdøende rase. Han og broren er en opplevelse. De får gjøre seg ferdig mens Anne Karin tar oss med mot nabobruket – det eneste chili-bruket i Toscana. Hun forteller at hennes Italia-tilværelse også var døende – etter en fyrrig start ti år tilbake i tid.

Globetrotter

Anne Karin er en globetrotter. Opprinnelig fra Strand i Bærum, men hun har vært på reise bokstavelig talt halve livet. Først til Frankrike og de spanske øyene, så på cruise-skip, et luksushotell i Den dominikanske republikk og så Cuba. Så hun har alltid vært i bevegelse. – Jeg har alltid sanket opplevelser og levemåter. Det åpner øynene, man ser muligheter og lærer å tilpasse seg, og får mange gleder på kjøpet. Det var på Cuba Aldo dukket opp, kjærligheten som førte henne til Italia.
– Uten ham ville jeg aldri havnet i denne herlige delen av Italia. Det er det positive. Men det ble et tungt brudd.
De to drev en restaurant sammen i flere år. Men samlivet skar seg, og da nok var nok, mistet Anne Karin også både jobben og økonomien. – Jeg var på nippet til å pakke kofferten og reise hjem til Norge. Men, tenkte jeg, da måtte jeg jo gitt opp alt det flotte her også. Alle hjemme støttet meg også; de hadde sett hvor lykkelig jeg var her nede ellers. Så, å reise ville jeg ikke. Her er jeg hjemme!

Sterk hjelper

Så dukket etter hvert Dario opp. En ung, livlig kar og snart også Sofia, som er ett år i disse dager. Nå bygger de nytt hus, og livet er på skinner. – Dét var verdt å kjempe for. En av Anne Karins hjelpere underveis var Rita Salvadori, chili-dyrkeren. På vei inn porten ser vi et brunbakte herskapshus med fikentrær, frodige blomster og gårdsredskap. Det var Rita som inspirerte Anne Karin til å gjøre det så mange italienske kvinner gjør: Å etablere seg med egen business. Med sør-europeisk arbeidstid jobber man fra åtte til åtte – det passer dårlig med barn og familie. I dag inspirerer og trekker de hverandre. Begge har opplevd motgang, og som de sier: – Motgang gjør sterk!
– Man må finne noe man brenner for og dyrke det, sier Rita Salvadori med skjelmsk alvor mens hun disker opp hissige smaksprøver med ymse marmelader, pastaer og sauser – og noen svært lokale pecorinoer. Og vin.
– Det blir vanskelig for dere å beskrive slike himmelske smaker? sier Anne Karin. Men det er ikke smakene vi vil huske aller best, men Ritas lidenskap for disse bråsinte plantene. Både ricottaen, pecorinoen og chili-snadderet fra Anne Karins venner er laget med iver og glød!

Skreddersydd, rotekte

På vei hjem, inn i Bibbona, vinker Anne Karin belevent til en passerende bil med ”Carabinieri” langs hele siden. Det viser seg å være politisjefen.
– Menneskene her er herlige. De jordnære, det er menn og kvinner som lever for håndverket sitt, de stråler varme, de er enkle og greie og… flotte, bobler Anne Karin. Kanskje med et ekstra glimt i øyekroken forteller hun om det Toscana og toscanerne hun lever for.
– Resultatet var Toscana Tailormade. Jeg vil dele dette rotekte, herlige Toscana med andre nordmenn. Dette er et ukjent Toscana, fullstendig annerledes enn turistmagnetene Pisa og Firenze. Så nå har jeg ført gamle reiselivsjobber videre som turoperatør i det små. I det små, understreker hun, men likevel med alt fra olivenoljesmaking til ride- og seilturer.
At klimaet er så flott året rundt og at gamle, snirklete Bibbona er som et eldgammelt postkort, kommer som en bonus.
Det viktigste er og blir likevel Sofia. – Visste du det? Å ha småbarn i Italia er helt herlig, smiler hun. Italienerne forguder barn. Selv temmelig fremmede kan dele ut både klemmer og gaver til henne. – Italienerne er et herlig, levende folk!

Artikkelen er publisert i Norsk Ukeblad

---

Se panorama fra Bolgheri