Italiano
EnglishTa en dasj Hellas, spe på med litt romerrike, noen fønikere, en sleng nuragher og gnistrende natur – og du har Sardegnas vestkyst. Ikke enkelt, men veldig greit. Bli med til Lille-Hellas og gå på romershopping.
 |
 |
 |
 |
Vi hadde drømt om å komme tilbake til Tharros og ikke minst Is Aruttas. Høres gresk ut? Har du sett noen greske kalenderbilder i blått og hvitt, har du en anelse om hvordan drømmestranda i Aruttas tar seg ut. Man får bare lyst til å rulle seg rundt, la denne avslepne kvartsgrusen sildre ut mellom fingrene, knase dem med tærne og ta med seg kassevis hjem.
Skilpadder
Vannet er krystallklart. I følge vertskapet vårt på L’ Arco inne i Oristano skyldes det at vest-øya knapt har industri, begrenset med turisme og i det hele tatt driver forsiktig. Det sier kanskje sitt at man kan støte på ville skilpadder her ute. Og de trives visstnok ikke med den aller minste forurensning. Men – både de og sanda er forbudt å ta med seg. Skilpaddene er også forbudt å røre. Det samme gjelder selvfølgelig også flamingoene, falkene og resten av dyrelivet her.
Før i tiden…
Lengst sør på Sinis-halvøya ligger Tharros. Vi visste fra før at romerne bygde byen for omtrent 2 400 år siden, for det står fortsatt igjen både marmorsøyler, lange veistrekk og husvegger etter dem. Men at museumsdelen som finnes i dag bare utgjør en liten del av en by med, sannsynligvis, over 100 000 innbyggere (enormt på den tiden!), og at byen er bygd oppå anlegg fra både fønikerne, nuraghene og et folk til og med før dem igjen, er bare vanskelig å forstå. Det gjør vikingene til noen moderne typer.
Sank i havet
Etruskerne på fastlandet blir nymotens folk i forhold. Dette var selve handels-Mekka på Sardegna, og allerede fønikerne gikk så langt som å få gravd en kanal tvers gjennom den lange, smale odden inn til det lokalfolk ennå kaller Dødehavet – Mare morto – inne i lagunen. Det heter forresten ikke Mare morto fordi det manglet liv, bare fordi det alltid lå helt stille og rolig. Byen Tharros er forresten mye større enn man skulle tro, men mye av den ligger dessverre under vann. Man kan se deler av den fra den sørligste, brede delen av odden, forbi Tharros. Der går man nesten som ut på en diger pære, med den landlige delen av Tharros inne på stilken og havet på begge sider.
Bratt – og hvitt
Vi skulle egentlig til grottene i Flumini maggiore. Men når godværet endelig slo til etter flere dager med regn, skulle vi i hvert fall ikke under jorda. Selv ikke stalagmitter og andre merkelige mineralvekster kunne lokke oss.
Det var bare å nyte turen sørover, over fjellene ved Giuspini og Arbus, ut til Costa Verde og de utrolige klippene ved Capo Pecora.
Tekst og foto
Kjetil Grude Flekkøy og Anita Salamonsen
Journalister med hjerte i Italia. Vi som lager Dolcevita.no
