Kronisk overtro i Puglia

Det er velkjent at mange sør-italienere lider av én felles lidelse: Kronisk overtro. Jernbanene i Puglia ble offer for den – og ble aldri bygd.

For å gjøre én ting klart: Dette dreier seg ikke om noe eventyr, dette er italiensk historie.

Helt tilbake i 1855 planla den anerkjente ingeniøren Emanuele Melisurgo fra Bari et jernbanenett over store deler av regionen Puglia. Det var et svært ambisiøst og avansert prosjekt den gang.

Men, en vinnende og overtalende kar som han var, ville han legge frem prosjektet for Ferdinando II av Borbone, kongen av De to Sicilier. Kongeriket var det største i det uforente Italia og gikk fra nordom Napoli i nord til Sicilia i vest.

Melsurgo gikk til kongen flere ganger, men hver gang fikk han samme budskap brakt ut av en hofftjener – som alltid holdt frem fingrene i en bevegelse som forestilte djevelsens horn:
”Va`, vattenne, si no faccio comme `e femmene, te dico de sì!” sa han. – “Gå vekk, ellers kommer jeg til å si ja, som en annen hore” – en napolitansk talemåte som minner om et ”Vik fra meg, satan”. Kongen ville ikke nærme seg det han oppfattet som en trussel.

Melisurgo ga ikke opp, og han satte også i gang prosjektet. Men dessverre fikk han problemer med finansene. Bare 1 000 pugliesere kjøpte aksjer i jernbaneselskapet, ikke 55 000, som han hadde planlagt. Det var et nøkternt anslag etter hvor mange byer som ville dra fordel av en ny, fantastisk jernbanelinje.

Melsurgo møtte det samme overalt: En skog av de samme finger-hornene, rett opp i ansiktet.

Så, hva gikk galt?

Melsurgo hadde rett og slett utfordret skjebnen, forbannelsen over kongeriket De to Sicilier, nemlig ”Det onde øye”.
Det var og er ikke å spøke med. Mye ondt kan ramme den som terger på seg kreftene derfra.

Det dreier seg om en diffus overtro, men like fullt veldig alvorlig. Det kan starte med noe så enkelt som et blikk fra en fiende eller en beundrer. For jernbanens del startet det med en advarende beskjed fra hertugen av Ventigliano som ikke likte jernbaneplanene; han fryktet konsekvensene: ”Mine damer og herrer, beskytt dere mot det onde øye med et par horn.”

Hvis man ser på alle historiene om livet i Napoli og provinsene sørover i de forrige århundrene, er forbannelsene og ofrene deres vevd sammen på et komisk vis.

Den kjente historikeren, journalisten og politikeren Raffaele De Cesare (1845-1918) fra Spinazzola, en av de største landbruksbyene i Puglia, latterliggjorde hertugen av Ventigliano (som egentlig het Don Cesare): Han latterliggjorde hvordan alle ble skjelvne bare hertugen åpnet munnen. Selv kongen turte ikke la være å invitere ham til hoffet, selv om det å invitere ham, betød det starten på en katastrofe. Trodde kongen.

Og han var altså ikke alene med frykten, noe jernbanehistorien bekrefter. Både folket og andre pugliesiske ingeniører boikottet prosjektet.
Selv den ukuelige Melisurgo måtte gi seg for overtroen hos folket. Jernbanen ble aldri bygget.

 

Men hva med deg?

Nøler du hvis du ender som 13. mann ved bordet? Det betyr ulykke i Italia. Berører du nøkler eller andre ting når du ser en tom likvogn eller –bil eller noe som ”kunne vært deg”? (I Italia sier man ”tocca ferro” – ”berør jern” i stedet for ”bank i bordet”.) Velger du en annen retning eller spytter tre ganger over skulderen når en svart katt krysser veien foran deg? Eller – hva hvis du ikke tyr til noen slike grep og noe likevel går galt, hvem skylder du på da? Skjebnen?

Vel, du er ikke alene. Du er som andre sør-italienere, et offer for en arv som er vanskelig å bli kvitt.

Overtro, fra ritualer og kulter til folkelig tro og ”forbannelser”, har eksistert og er omtalt gjennom lange tider. Diotallevi, som var journalist i The Messenger på tampen av 1. verdenskrig, sammenliknet overtro med fotlenken hos fengselsfugler: Når fangene endelig slapp ut i frihet, fortsatte de å slepe foten hvor lenken hadde sittet, etter seg. Tilsvarende, skrev han, sleper vi på byrden av overtro fra tidligere tider.

De mest overtroiske skal være italienere, spanjoler og jugoslaver, men søritalienerne er i en særklasse. Det er uansett en del av middelhavskultuuren.

Et pussig utslag nylig er de som gjerne vil være med på ”leken”: Som når Milano prøver å kapre sin del av middelhavs-arven. Sist ute var Berlusconi som nylig utropte Milano som Middelhavets nye hovedstad – et pussig påfunn når byen mangler alt som kan kalles tilknytning til havet. Men, det er nå det…

Med en annen tilnærming og med støtte i kulturen har antropologen Ernesto De Martin landet på en liknende konklusjon i studiene sine av søritaliensk magi eller overtro. Han har skrevet om South and Magic og Samvittighetsnagets land. Det siste handler om fenomenet tarantisme i Salento og det sørlige Puglia og ritualer rundt den mytisk ”taranta”.
Se videosnutt fra vill og mystisk Tarantella dans

(Tarantella er en edderkoppdans ispedd transeopplevelser. På italiensk betyr for øvrig tarantella edderkopp, og den største havnebyen i sør utenom Bari heter til og med Tarranto. – red). Kanskje på grunn av overtro, prøver vi også å fordrive frykten med en overlegen latter, mens vi berører litt jern eller liknende.

Men hvorfor disse hornene, eller egentlig Hornet? Hornet er jo egentlig bare en måte å peke på, men gjennom pekingen bruker mannen sin styrke til å nøytralisere den fryktede forbannelsen. Omtrent som med en trollmanns tryllestav som kan få ting til å forsvinne eller nøytralisere vær å vind. Men fingrene er bare noe man stikker frem.

(Vær forresten forsiktig med å lage horn mot folk. Lenger nord betyr tegnet at ”kona di bedrar deg”, en av de verste fornærmelsene du kan kaste mot en italiensk mann. – red)

Uansett: Overtro er ikke bare noe som skal beskytte en mot hekserier eller forbannelser. Den har også sine gode sider, sine hyggelige eksempler. Ett er en vakker, hvit blomst som vokser vilt i det skotske høylandet. Engelske gentlemen dro aldri ut på ridetur uten en slik liten lykkebringer av en erica-blomst i knapphullet.

Fra Scotland ble hele vognlass med erica-blomster fraktet ut til hele det britiske riket, og helt til begynnelsen av forrige århundre ble denne vanen – og handelen – dyrket flittig. Langs veiene inn mot London ropte selgerne ”White Scotch heather, very good luck!”

I dag er gentlemen tilsynelatende stadig mer sjeldne, både i og utenfor England. Men, overtro eller ikke: Selv om jeg ser det, nekter jeg å tro at det er sant.

---