Lago di Bolsena: Casa Remis italienske drøm

De er hotellverter i drømmeland, men også kokker, stuepiker, byggeledere og olivenbønder. Du skal kunne det meste for å leve ut drømmen om et Bed & Breakfast med tilhørende vingård i Italia. Også hvordan man skjærer ranker for husets egen vin.

- Det morsomste er kanskje alt det man må lære før man har tid til å lære språket, konstaterer Remi. – Som da jeg ba en butikkmann om eggeskallsfarget maling. Det ble teater! Det var bare å verpe som ei høne, klukk-klukk! – liksom-gripe egget der det kommer ut og peke: – Così!

Drømmejakt

Italia-drømmen for de to kompisene – 2 blad Remi – Hjellvoll og Arnesen – startet allerede ved årtusenskiftet. De var mye på farten, reiste stadig for å utforske nye deler av Italia (drømmelandet var det ingen tvil om!), og underveis plukket de med seg småting til sitt fremtidige Bed & Breakfast. Et par stoler her, en fin hylle eller vase der, en kommode eller bare gode ideer til hvordan drømmeslottet skulle innredes. Og alt ble båret opp og inn i en stadig mer sprengfylt leilighet i fjerde etasje i tjukkeste Oslo.

Så, våren 2006 reiste de på visning i Italia. 1, 2, 3 steder, så flere – og enda flere. Men husene og terrenget var for smått, lå feil til, lokalområdet stemte ikke eller det manglet opparbeidet jord. De visste hva de ville ha, men det var ikke lett å finne. Men etter et halvt år og 140 visninger sto de foran et betongskall på nordsiden av Bolsenasjøen og visste det: Her er fremtiden!
– Om 3-4 måneder kan vi åpne! mente 2 x Remi – begge med mange års erfaring fra hotell og restaurantbransjen. – Det er bare å sette i gang!

Rikt land

- Vi bommet bare med 14 måneder. Det er vel ikke så verst? spør Remi H. Her på hovedbalkongen på Casa Reminiscenza ble juleribba til de første gjestene grillet sist jul. Nå har de nettopp kommet fra grønnsakshagen nede ved hvalnøttskogen – de måtte forberede potetsetting og legge ut sneglemiddel rundt salat-parsellen. Like bortenfor oss starter en olivenlund med 400 trær og ut til siden, der bassenget skal bygges, ligger den minste av vinmarkene.
En kilometer lenger borte glitrer det inni disen over innsjøen Lago di Bolsena, helt sør i Umbria, midt i Italia.

- Vi bommet akkurat like mye på tidsskjemaet som når vi fleipet om at i Italia skulle vi bare gå i Armani og Gucci. Som hobbybønder bruker vi mest gummistøvler.

Melon-slang

- Det har vært fantastisk å møte lokalfolkene her, slår Remi H fast. Han forteller at naboene har tatt imot dem med åpne armer, lært dem om hjertelig stell av jord og planter, beskjæring av oliventrær og stell av sydlandske pærer, plommer og kirsebær. – Det er ikke så vanskelig, men utrolig mye man må vite. Visste du for eksempel at vinranker skal klippes like over nye skudd, på skrå bort fra skuddet? Vi vet heller ikke helt hvorfor, men det er viktig.

- Vi er blitt kjent med både italienske og belgiske naboer. Det er gøy. Og så bakeren og barkeeperen inne i Bolsena by. Og selvfølgelig håndverkerne våre, oppsummerer Remi H. De snakker om å være ydmyke, men mener de også har høstet en viss respekt for det de har fått til. – Men vi har nok også vært litt klønete, som da vi forsøkte å så meloner. Meloner skal sås, men maurene bar bort frøene. Vi så det. ”Alle” vet jo at meloner må sås inne før de settes ut, ikke sant?

Gjør som de andre

Da Remi & Remi flyttet sørover, byttet de også liv. Fra hektisk liv fra hotell og restauranter skulle de bygge sin egen bedrift bokstavelig talt fra grunnmuren og holde alt rundt slottet på stell. De er blitt bønder, på heller tynt grunnlag. Overgangen fra balkongkasse i asfaltjungelen til 30 mål kraftfull bondejord under en annen sol, var enorm. Men ingen grunn til å fortvile:

- Prinsippet er vel egentlig enkelt, ikke sant Remi? Han er enig; å være bonde er enkelt. – Vi gjør som de andre. Ser vi de andre skjære, fyker vi ut og skjærer, vi også. Får bare håpe naboene ikke oppdager det og vil gjøre ap med oss… Hovedjobben er likevel BB’n. De har sagt farvel til Norge, solgt alt – og investert det og mer til midt nedi Italia. Og 1000 kvadratmeter hus med plass til 50 gjester betyr mye jobb. – Vi vil fylle casa’n med liv og latter. Dét er drømmen. Da er livet herlig! slår de fast. Her har de erfaringen som trengs – og får komplimenter fra gjestene for stilfull innredning og opptreden.

Historie

Lago di Bolsena er en av de store innsjøene midt i Italia, på grensen mellom Toscana og Umbria i nord og Lazio med Roma i sør. Her er frodig jordbruksland, runde åser og koller og en og annen liten canyon der elvene har drevet grovarbeid de siste årtusenene.

Og det er mye historie. Den lille byen Civita Bagnoregio, ”Den døende by” skaller gradvis av ettersom elvene på begge sider har gravd seg mer og mer inn. Der det for 2000 år sto en livlig by, står det et bysentrum og noen få hus igjen ute på en slags ”steinsopp” ute i dalen.
Men bare innsjøen, det gamle vulkankrateret, har sine små historier. Før kunne man ta rutebåt ut til de pittoreske øyene sør i sjøen, men den lokale prinsessen har sagt nei. Hun eier øyene, har kommet på kant med borgermesteren i Bolsena by, og man tuller ikke med prinsesser.

Broren hennes, gamleprinsen på 92, holder derimot åpent hus. Dermed kan man besøke borgen hans, som ruver midt i Bolsena. – Det erstatter kanskje litt av apanasjen som de kongelige i Italia har mistet, mener Remi.

Vin-hobby

Nede i vinhuset – som kanskje skal bli gjestehus – tapper Remi A husets første og foreløpig siste Moscato-hvitvin fra en diger eiketønne. Som han selv sier: – Den ble kanskje ikke helt så vellykket som den røde. Smake?
Vi smaker – og er enige. Den er kraftig og elegant som en rusten, russisk tråler.
– Vi har litt å lære. Den har ligget altfor lenge på eik. Men den røde ble bedre!
Spørsmålet blir da hvordan man bruker 200 liter pansertung hvitvin, men hotellmannen Remi vet råd. – Vi lar den stå til den surner til eddik. Du vet vel at man kan bruke eddik til å vaske både skitt og kalk? Og 200 liter DOC-vaskemiddel holder til mange vinduer, speil og dusjer!

Målet er å produsere rundt 1500 flasker vin til husbruk, altså til drikke, til gjester og middager med dem. Der disker de også opp med egen olivenolje, som de har fått mye ros for. Oppe i huset har Remi H disket opp for oss mens vi har inspisert markens grøde. Som han selv sier: – Det er fantastisk å kunne boltre seg i herlige, ferske, italienske råvarer. Det er ikke så vanskelig å lage god mat av sånt.

Ting tar tid

Det siste som gjenstår på CasaRemi er bare tre sokkelleiligheter, badebassenget, planting av noen bananpalmer, en parkeringsplass og å legge gress mellom oliventrærne for langbords- bryllupsfester. Tre av de siste er allerede bestilt. – Blir dere noen gang ferdige?

- Hehe, hvorfor skulle vi ikke det? spør de i kor – og vet utmerket godt hvorfor. Det var ikke uten grunn at tidsskjemaet sprakk. Selv kaller de det kulturell tilpasning. Ting tar tid i Italia, men det hjelper ikke å stresse. Og det følger unektelig mye moro med, enten man skal bestille eggeskalls-maling eller ringe for å få fylt gasstanken – uten å kunne de rette ordene.

Telefonsamtalen med gassleverandøren avsluttet omtrent slik: – Domani (i morgen)? – Nooo, svarer damen. – Dopodomani (i overmorgen)? – Nooo… – Dopo-dopodomani (etter i overmorgen)? – Si, signore!

- Det kalles visst Italian timetable. Det store nyttårsforsettet for 2008 var å lære seg italiensk, i hvert fall mye bedre enn de kan hittil. – Vi kan allerede en drøss med gloser. Vi snakker mest i nåtid, og så slenger vi på et ieri eller domani – i går eller i morgen. Men når vi får tid til å lære det skikkelig? Dopo-dopo-domani!?

Artikkelen er pubblisert i Norsk Ukeblad

---