Bologna: Ta tårnene i Bologna

Historie blir fascinerende når man går midt oppi det. Jeg har nevnt dette før, men jeg klarer likevel å bli kvitt den nesten barnslige fryden det er å sitte og lese om ting som skjedde for over 800 år siden, for så etterpå å spasere forbi byggene og gatene som det skrives om.

Ja, vi nordlendinger har ei historie som vi kan være stolte av, og som selv den mest verdensvante kan lytte interessert til, men svært mye er forandret siden 1100-tallet. Det står ei kirke på Trondenes som ble påbegynt rundt 1150. I Ofoten stammer de eldste bygningene som det enda bor folk i fra 1830-tallet. Tromsø var mer eller mindre ubebodd helt fram til den dansknorske kongen tidlig på 1790-tallet bestemte at der skulle det ligge en by, og der har innbyggerne gjort sitt ytterste for å rive alt som gammelt.

Imponerende tårn

Slike tanker setter ting i perspektiv når man vandrer langs Strada Maggiore, i Bolognas hjerte – den historiske delen. Såpass mange måneder har man trødd gatene at man ikke lenger ser opp på det imponerende Asinelli, tårnet som rager sine 97,7 meter over bakken. Det har jeg også skrevet om før, men ikke om tårnene som et fenomen. Vosj! Så er man tilbake til årene rundt 1200, beskrevet som årene par excellense for konstruksjon av tårn i innlandsbyene på den nordlige delen av den italienske halvøya.

Makt og status

Asinelli står der som et symbol på makt og status, og er regnet som en topp i et kappløp om makt. Vi snakker om ei bemerkelsesverdig tid som knapt har noe sidestykke i historien. Den begynner på 1100-tallet da de mektige familiene i byer som Firenze, Bologna og Milano hadde delt byen opp i områder der de hersket på godt og vondt. Disse områdene, eller kvartalene var ikke store, rundt 150 meter i radius.

Med unntak av sporadiske turer til sine landsteder, levde medlemmene av disse familiene hele sitt liv innenfor disse kvartalene. De giftet seg med noen i nært naboskap og alle de nære vennene var der. Så isolert var dette livet at det oppstod ulike dialekter fra kvartal til kvartal. Dante, som levde fra 1265 til 1321, utga ei bok der han avdekker slike dialektiske forskjeller mellom bolognesere i Borgo di San Felice og bolognesere i Strada Maggiore.

Hissig familiekrangel

Det tar fem-ti minutter å spasere mellom disse to stedene. Gjett om de kriget seg i mellom, disse familiene? Oh yess! Det er her tårnene kommer inn. Der disse byene ligger er det stort sett flatt som ei pannekake, og derfor vanskelig å få oversikt. Derfor begynte familiene å bygge tårn, som fungerte som festninger. Der søkte de tilflukt, holdt vakt og kastet det som kunne kastes på de som prøvde å trenge inn på deres områder. Det ble gravd underjordiske ganger fra husene og til tårnene, og det ble bygd bruer fra hustakene som førte til vinduene på tårnene.

En skog av tårn

De fleste tårnene var fra fire-fem til 10 meter høy, men etter hvert ble det å bygge høye tårn et tegn på makt. Det tok fullstendig av i tiden mellom 1160 og 1260. En reisende gir en beskrivelse av Firenze, der han står og ser på byen fra Arnos bredde, som en nervøs skyline av tårn. Lucca blir beskrevet som en skog av tårn. I 1180 hadde Firenze sannsynligvis over hundre slike tårn.

Også Bologna var preget av slike tårn, men det er vanskelig å tallfeste hvor mange byen hadde. Tar man en tur på Museo civico medievale i Bologna ser man hvilke uhyrlige våpen som ble benyttet på denne tiden: sverd, dolker, lanser, slagvåpen spekket med jernspisser. Hvor blodig må det ikke ha vært! Etter hvert endret tårnbygginga karakter. Det var kun de mektigste som fikk bygge høye tårn.

Lauro Martines, som regnes som en av de store ekspertene på renessansen og tiden før, gir følgende beskrivelse av hva som skjedde:
”…the brisling towers of the nobility were not just fortresses and surveillance posts; they were also affirmations of power, expressions of competitive arrogance, of a bounding vitality that was not being satisfied on the ground. And they were a testament of rank and privilege, for only noblemen were allowed legally to build such towers in the twelfth and early thirteenth centuries.” (“Power and Imagination – City-States in Renaissance Italy”, 1988-utgaven).

Vi lærer aldri

Hvorfor de fleste tårnene forsvant er en helt annen historie, men i kortform kan man si at man fant nye måter å leve og krige på. Men Asinelli, og skjeve Garisenda, har fått stå. ”Galninger!” tenker vel du om de som bygde tårnene, og som gjorde sitt beste for å holde mest mulig helvete med naboene. Vel, er det en sikker ting man kan si om historien er det at den gjentar seg i en eller annen form. I vår tid bygger mennesket murer. I 1961 begynte østtyskerne, under Sovjetunionens klør, å reise en mur i Berlin, den fikk stå lenge. Israelerne har reist sin mur. Og vi godtar å bli overvåket av kameraer på hvert hjørne.

Sånn sett har vi ikke lært så mye siden de bygde Asinelli!

Andre leste også...

• Bologna: Osteria dell’orsa – Bjørnens kro
• Bologna: Aperitivo og mer til på Cicileo
• Bologna: Opplevelser utenfor løypa
• Lazio: Lesernes reisetips
• Polignano a Mare: Skytshelgen St.Vitus