Civita: Djevel-canyon og albanerby

Hadde det vært riktig årstid, kunne vi kjørt på ski før lunsj i fjellheimen – og plasket i bølgene tre kvarter ut og ned utpå ettermiddagen. Nå måtte vi nøye oss med lange ekko, tilløp til rafting og en gjeng albanere.

DSC_8847_610

Bare så det er sagt:
Vi ble betatt av Maratea og Basilicata. Vi har sett flotte bilder fra mange steder, men dette er det eneste stedet hvor noen har invitert oss med et ”det er best dere kommer og ser selv…” Og etter å ha gjort akkurat det, vil den korte vestkysten av Basilicata stadig lokke oss tilbake.

Djevel-canyon

Det er slutten av juni, ikke altfor lange kvelder, og vi er oppe i den svale fjellhøyden ved Rotonda. Bare så vidt over 30 grader, passe lummert, og det henger modne aprikoser langs veien. Det er vanskelig å forestille seg vintersnø, men slik er det visst. Folk står på ski her oppe vinterstid.

Djevelbrua ligger like ovenfor Civita

Vi er på vei til Parco Rotondo, en nasjonalpark full av liv. Som andre nasjonalparker her i Italia bor og lever det folk her. De som får bo her har egen produksjon av økologisk mat og andre spesialiteter. Men vi skal en liten tur til stedet canyon og djevelbrua. Brua har en lang historie, men canyonen den spenner over er enda mer spennende. Elva fosser og suser når vi stavrer oss inn på glatte steiner. Vannføringen er ikke allverden så langt på sommeren. Men vannet nesten lyser gråblått av bre-is og man formelig kjenner kulda i nakken.

Hyl og småengstelige rop slår rett tilbake i saftige ekko. Vannet er ikke særlig kaldt, bare passelig forfriskende. Noe som er en lettelse etter den varmen som venter oss opp. Snart er flere uti, og det blir en katt og mus-lek med vassing, jakt og hauking. Noen prøver seg opp de umulige veggene, og man står igjen med en merkelig følelse av å oppleve noe helt uventet.

Snål, tørr og åndelig

Shorts og sandaler tørker fort i solsteiken på vei tilbake til bilen.
Landskapet her er en blanding av skrånende fjell, litt bare klipper, en del granskog og ellers nakne åssider som står i grønt og gult. Det er mye blomster i juni.

For å komme fra Maratea til canynonen og Djevel brua i Civita måtte vi en rask tur over i Calabria. Landskapet er stadig tørrere. Husene inn mot Civita står tomme og brunsvidde, og en enorm, rødlig og stupbratt fjellside sikrer baksiden. Det er begynnelsen på canyonen. Men byen er en pussig opplevelse. Ikke nok med at den visstnok er besatt av ånder; pipene på mange av husene er laget så de skal drive dem vekk. Skjemt eller fakta; det er flotte dekorasjoner.

Befolkningen er en blanding av italienere og innvandrede albanere. Husene har vært flotte og spesielle, men nå får de delvis forfalle mens ungdommen flytter ut. Albanerne kom akkurat hit for omkring 200 år siden. De har fortsatt sin egen kultur, et pussig språk og albanske gatenavn.

Kapp-knipling

Inn på piazzaen får vi følelsen av at vi vekker oppsikt. Det er fremmedfolk i byen. Til fots opp de smalene brosteinsgatene, slår det oss også at dette må være cinquecento’enes fødeby. Fiat 500er. Bitte små, gamle og velholdte. En gammel dame med minst 40 meter kniplinger, en utkjaset medsøster som spør oss om vi ikke vi også er plaget av varmen, pintrange passasjer mellom husene, noen med en gang stilige terrasser og arker, livat skravling på et hjørne, en vannhane med deilig friskt vann til tørste gjester, folk som hilser og vinker – og mellom byen og klippeveggen, en frodig olivenlunds-dal. Nærmere ”uberørt av menneskefot” er det vel vanskelig å komme.

Djevelsk lettlurt

Ut og ned mot kysten, priser vi oss lykkelige for at klimaanlegget i bilen virker. Om du ikke liker 33-34 grader og oppover, er det lurt å komme hit før St. Hans og etter midten av september. Men det var denne Djevelen. Ser du brua, forstår du at dette var en nesten umulig jobb tidlig på 1800-tallet. (Før det gikk brua nede mot dalbunnen, men ble stadig skylt bort av flommen.) En slik jobb krever spesielle krefter, så lokalfolket inngikk altså en pakt med selveste djevelen for å få bygd det umulig høye spennet tvers over canyonen. Djevelen forlangte den første sjelen som passerte over brua som betaling, og fikk det. Men folket var jo ikke dummere enn at de sendte en geit over på første og siste reis.

Vi får vite at historien er helt virkelig sann.

Og den er så lik historien om Djevelbrua i toscanske Borgo a Mozzano at den sleske fyren med hornene bare må være djevelsk lettlurt.

[Bildegalleri]

The Flash Player and a browser with Javascript support are needed.