REISEOPPLEVELSER fra Italia - FORUM Italia

I fjor ferierte vi ved Gardasjøen, og leiet oss bil noen dager for å se mer av det nydelige området. Etter å ha kjørt rundt det meste av sjøen, vært på vingård m/vinmuseum og besøkt et olivenoljemuseum, satte vi nesen sørover mot Po-sletta og byen Parma. Nå ville vi utforske denne delen av Italia og den verdensberømte og knallgode spekeskinka var vårt culinariske mål. Vi visste at skinkene ble behandlet og lagret i Parma, derved navnet, men der stoppet kunnskapen. Etter et lengre stopp ved elva Po, fortsatte vi på koselige småveier til Parma, og stoppet utenfor turistkontoret. Det var selvfølgelig stengt! Ute på torvet, på litt knapp italiensk, fikk vi spurt hvor senteret for Parmaskinka var, og vi ble informert om at det var i byen Longhirano, som lå litt oppe i høyden på vei mot Appeninnene, en liten kjøretur sydvestover. I Longhirano møtte flere skilt oss med tegning av griser og skinker, og pølsemakerier var det mange av, "Salumificio" på italiensk.

Vi stoppet utenfor den" første og beste", ringte på ved hovedporten og forklarte at vi gjerne ville kjøpe parmaskinke og se bedriften! Dette første stedet kunne ikke ta imot oss, men vi ble på en hyggelig måte henvist til et annet Salumificio et lite stykke unna.

Så ringte vi igjen på dørklokka, der var det oså en gedigen smijernsport. En litt eldre, blid kar med tøfler kom tuslende mot oss. Jeg forklarte vårt ærend, og mannen sa "un momento"! Han kom tilbake etter litt, og to yngre karer i kvite frakker med ditto luer sto i bakrunnen, antageligvis hans to sønner som styrte bedriften, og måtte samtykke til besøk! Den eldre karen vinket oss inn og vi fikk en opplevelsesrik guiding i fabrikken. Parmaskinker i uante mengder hang i kjølerom i flere etasjer. I hver etasje var det hele åtte høyder med skinker, til og med i taket hang det skinker. Vi ble vist rundt i etasje etter etasje, kjølerom etter kjølerom alt etter hvor langt de var kommer i prosessen og lagring. Litt av et syn!

Denne mannen som altså var senior i bedriften var en blid og jovial kar, og pratet i vei om produksjonen av skinkene, men han hadde også kunnskap om mye annet også, bl.a. tomatproduksjonen som er så stor og viktig for Italia.

Da vi takket for oss etter en interessant time med den etterlengte parmaskinka i armene, ga han meg et kompliment, som jeg satte stor pris på. Han sa: "Å snakke med deg her i dag er det samme som å få salt på maten min! " Jeg hadde aldri drømt om at jeg noensinne skulle krydre tilværelsen til en italiener!