Et mirakel, eller…?

Far til Giulia hadde fått slag. Og som de fleste her i syd-Italia gjør, så pleiet Giulia faren hjemme hos seg. Hun hadde sluttet i jobben for å ta seg av faren.

Dette varte i 5 år. Faren var vanskelig og kommanderte Giulia rundt i øst og vest…
Så nærmet det seg slutten, og Giulia som det praktiske mennesket hun er, kjøpte likklærne på salg…
Nå var det bare å vente…
Noen måneder til gikk, og Giulia ble tynnere og mer og mer frustrert.
Så kom virkelig slutten. Mannen hadde falt i koma.
En datter, med mann og 4 barn kom fra Catania (fri fra jobb og skole).
En sønn, med kone og 3 barn kom fra Arezzo (fri fra jobb og skole). Alle ville ta farvel med Nonno. Gråtekonene var på plass. Legen var der, klar til å skrive dødsattesten.
Presten hadde vært der med den siste oljen. Det var uling, gråt og tenners gnissel i Giulias hus…
Det gikk tre døgn. Da klarte Giulia nesten ikke å stå oppreist…
Den tredje dagen åpnet Nonno øynene, og begynte å kommandere på Giulia. – Hvor ble det av maten min…?!!!

Stakkars Giulia måtte holde ut i et år til…

Og da faren døde kom det ingen hverken fra Catania eller Arezzo…

Nabo Cristina

Opplevelser fra hverdagslivet i Napoli og Campania…- napolitanere (syd-italienere) er åpne, sosiale, rause og hjertevarme mennesker, som det er lett å bli glad i, og de fleste personene jeg skriver om, som jeg har kjent, og kjenner, har min største respekt.
Cristina er sørlending, m/mann fra Napoli, mor til 4, farmor til 2. Les mer på Cristinas egen blogg