I hockey på Signori

Det er en blanding av balansekunst og treningsøkt, og kløktig planlegging for å unngå ulykker. Og man får assosiasjoner både til utfortrening og golf. Vi skulle inn på Signori.

Det er ikke rart at italienerne er så fine og stramme i beina og hekken. De har lang trening.

Men – når man går i posisjon første gang, er det derimot helt normalt om man nøler – ikke så rent lite.

Egentlig burde dette vært en egen idrettsgren.

Vi har sett det, eller – tror det er som på TV: Fotstilling og riktig knekk i knærne er avgjørende.
Som i utfor (tror vi): Mot, iskald vurdering og tempo må til for å gå ut med æren i behold. Det krever lårstyrke, balanse og presisjon helt til siste sving.
Dét er også som i golf. Og målet er som på greenen, enkelt og rent: Fin finish med hull i ett.

-

Først handler det om hvor man skal sette beina. For oss gutta er det vanligvis ikke noe problem, men i dag er det ikke så enkelt. Vi har et stykke arbeid som skal gjøres. Men avstanden mellom fothvilerne er såpass stor at det er vanskelig å beholde alt på. På den annen side virker det ikke normalt å ta av alt heller.

Etter litt «buksering» er vi i posisjon. Lene seg mot noe, kan man ikke. Man eier da både hygienisk sans og stolthet. Og å henge i stroppen, er lite lurt. Såpass skjønner vi.
Dessuten – oops, operasjonen må avbrytes.
Men etter at lommeboka er trygt reddet fra evig fortapelse, inntar vi igjen utforstillingen. Dette er tungt, men løpet må fullføres. Raskt.

-

En tanke farer gjennom hodet; hvordan vi heretter kommer til å studere lårtykkelsen på italienske menn. Helt ufrivillig. De er ikke Tomba-typer alle sammen, det vet vi allerede, men likevel. Hvor lenge klarer vi å sitte slik? Synke ned kan man ikke, ei heller reise seg. Da går alt galt.
Så her står vi, mens svetten pipler og melkesyra svir i lårene. Pokkeren så lang tid et ærend skal ta enkelte ganger. Dette er statisk styrketrening av beste sort.

-

Et gammelt minne fra Heathrow, den internasjonale flyplassen ved London, farer gjennom hodet. En gammel japaner kom gående – med buksa våt opp til det ene kneet. Nå forstår jeg plutselig hva slags utfordring han bokstavelig talt hadde stått overfor da han – vant til stående innretninger hjemmefra – tydeligvis hadde forsøkt samme teknikk opp-på nord-europeisk porselen. Uten bruksanvisning er det fort gjort å plumpe uti.

-

Jobben er gjort, til og med papirarbeidet er korrekt gjennomført. Mens melkesyren river, krøker vi oss opp, trekker i snora – og er ute av båsen i et eneste byks. Buksa henger på snei, og hjertet banker. Halve Vøringsfossen spyler porselen og gulv bak oss, og vi har reddet oss ut med nesten tørre sko.
Men vi har klart det.

Tatt hull i ett på Signori.

Og er klar for neste Tee.