Flybåren pløying

Ny oppfinnelse: Plog og vannmoro i ett. Jeg fikk prøve det her om dagen – og har sjelden hatt en «så nær drukning så raskt»-opplevelse.

Som gammel hanggliderpilot har jeg lenge sett langt og lenge etter kite-gjengen på Spiaggia bianca, den hvite stranda. På virkelig gode dager har jeg telt 68 vinger i lufta på én gang. De koster ut over bølgene, spinner rundt, gjerne på vranga, før de hopper høyt til værs. Lange, høye hopp som varer og varer, der de beste slipper taket og slenger den lille fjøla de står på over seg. Tøft.
Dette er moro for gutta. Når det så viser seg at en av sprekingene med neonvinge og rå-raff seile-kit er godt opp mot de 60, er saken klar. Her må også jeg utpå.

Gammern hadde forresten klaget over at det var for lite vind denne dagen. Perfekt, tenkte jeg, før første time startet.
Dario forklarer mens en ill-rosa seilbue svever mot det blå 22 meter over ham. Man styrer slik og slik, ikke trekke i bøyla, ikke bruke krefter, du kan styre med to fingre og wosh! så skjærer han bortover sanda med to dype furer bak seg.
– Ser dere? gauler han tilbake. – Sånn går det om man gjør litt feil og trekker i bøyla. Men det er ikke vanskelig!
Vi som står igjen er enige om at dette var veldig beroligende.

Min tur. Våtdrakta og selen er på, og vingen på plass; det er også to mann som holder meg i håndtaket bak i tilfelle villdyret vil av gårde.
Men det er en smal sak. Et par av de andre har strevd, men jeg styrer den akkurat dit jeg skal, og Dario sier Buono, buono. Jeg kan holde den rolig i balanse oppe i zenit og klarer både å kjøre den i svinger og å pløye litt på kommando. Litt har man vel igjen for hanglidingen.

- Vai, andiamo in acqua, sier han. – Ut i vannet!
Vi har hatt en pause, og han mener jeg er klar for dåp. Flink gutt og så videre.
Øvelsen er enkel: Som på land, bare litt kraftigere bevegelser, og så er det bare å la seg slepe på magen etter vingen – til høyre og venstre mens man blir klok på kreftene. Såre enkelt. Skal bli deilig å få kjølt seg ned etter å ha stått på langkok inni den svarte våtdrakta altfor lenge.

Ut i vannet til livet, vingen i balanse og sett i gang!

De første par leggene går akkurat som de skal. Rolig til venstre, så til høyre. Men plutselig skyter vi fart. For nær land! Hardt høyre, enda fortere. Jeg tviholder i bøyla mens mer og mer foregår under vann. Retningen har jeg mistet for lengst, her er bare sjøsprøyt, brus, salt smak langt ned i buken og noe gauling fra Dario som jeg ikke helt oppfatter. Pokkern at jeg ikke lærte akkurat de glosene litt bedre. Men nå har jeg nok med å være ubåtkaptein på vei ned med flagget til topps.

Men plutselig roer villdyret seg. Det har styrtet. Det knaser av sand mellom tennene.

Og jeg er mer enn bare passelig avkjølt.

- Hvorfor dro du i bøyla? roper Dario mens han kommer løpende. Rimelig spørsmål, men smart?
– Hvorfor? Rent overlevelses-instinkt! Jeg ville opp! Prøve hvordan det er å puste igjen.
– Veeeldig feil, sier Dario. Akkurat som om det var nødvendig å påpeke.
I neste time skal vi lære å tøyle instinkter.
Må bare bli kvitt saltsmaken først. Hvis jeg ikke heller skaffer meg en oter, dorg eller not – det virker enklere.

Eksempel på pløying i våtmark. Snart å finne på Felleskjøpet?