Unnskyld? – eller: Hallo De der...!

Det er én ting jeg bare liker mer og mer her i Italia: Folk hilser.


Når du kommer inn i en butikk i Italia, sier du «Buon giorno!» eller «Buona sera!» Bare venn deg til tanken hvis du skal nedover, øv på kona eller gubben eller naboen. For når du kommer hit, er det en selvfølge, og du blir sett på som en merkelig klønete og uhøflig turist om du tier stille. (OK, dette gjelder i de små butikkene. I de store sier du hei og ha det når du kommer til kassa – eller til hjelperen ved frukt- eller kjøttdisken.) Litt klønete og turist kan man godt være, men uhøflig er vel ingen vits i?
I Norge kommer man gjerne inn, venter eller siger rundt i håp om å bli oppdaget, eller man er frempå med et «Unnskyld…»

Buon giorno! Idet man kommer inn. Enten betjeningen er opptatt eller ikke. Det er smart også. Du får sagt fra at du er der, og de får sagt fra at de har sett deg. Ingen lusking i krokene, og ingen usikkerhet på om vertinnen kommer eller ikke når hun er ledig.

Tilsvarende, hvis du vil rope på kelneren eller strever med å få kontakt i butikken sier man alltid «Signora» eller «Signore» som er langt bedre enn et ekkelt knips (det er en absolutt nei-ting).
Men hva har vi i Norge? Noen roper sikkert Kelner, men jeg har da hørt både Unnskyld, Hallo og Døøø! Man strever med å finne riktig tiltaleform uten å bli stiv eller utilpass.
Herr, Fru og Frøken er ute for lengst. (Bruker man det, blir man ansett som klar for museet – eller mausoleet). Burde vi ikke finne en høflig form som alle kan trives med?
Vi som er så internasjonale allerede nordpå, kunne kanskje like godt adoptere engelsk her også? Sir! Smak på det.
Jo da, italiensk Signora/signore/signorina betyr Herr/fru/frøken, men den underforståtte betydningen er noe helt annet. Prøv, og forstå.

Det er mye glede i de små ting, sies det. Tenk etter selv: Hvor mange ganger har du ikke ruslet gatelangs og fått blikkontakt med noen – eller rettere sagt: forsøkt å unngå blikkontakt. Det gjelder å nærme seg hverandre uten å flakke med blikket – og holde blikket passe lenge, ikke bli stiv, ikke miste verdighet og slippe før du blir svett innenfor kraven (eller får kink i nakken i det du passerer). Standardløsning: Se en annen vei.
Her sier man et enkelt Buon giorno! gir kanskje et nikk og et smil – og floken er løst. Det er en vidunderlig enkel psykologi i det der. Noen andre kan kanskje forklare akkurat hvordan, men et God dag løser det meste.

Den store forskjellen er at i Italia er dette helt naturlig. Det er uvant og vanskelig, kanskje i starten, men her er det dette man forventer. Man ser hverandre. Man hilser. Man innleder ikke nødvendigvis noen samtale, men man risikerer å få et smil. Treffer man vedkommende igjen, blir man etter hvert virkelig på hils.
Tilsvarende risikerer du å bli hilst på. (Det er litt morsomt; jeg føler meg litt «innenfor» da.) Ikke bli forfjamset, dette er hyggelig ment. Alt du trenger å gjøre, er å hilse tilbake.
Og vil du eller italieneren prate mer, er språk egentlig uproblematisk. Vi har aldri opplevd noe folkeslag som er så oppsatt på å forstå deg, som italienerne. De prøver – stikk motsatt av hva franskmenn sies å gjøre (selv om jeg aldri har opplevd den arrogansen).

Forresten: Italienerne er fantastiske til å huske navn. Kanskje fordi de hilser med navnet – og gjentar det i vanlige samtaler – hvis de kan det. Anita får mye personlige kontakt slik. Med mitt Kjetil er det verre, men det er en annen sak.

PS
Du vil fort lure på når du skal gå over fra Buon giorno! (God dag) til Buona sera! (God kveld). Du kan også høre Buon pommeriggio (god aften), men det er ikke så farlig.
Buon giorno gjelder frem til og med pranzo (unnskyld, lunsj). Etterpå gjelder Buona sera.
Ciao sier man både som uformelt Hei og Ha det, men bare til folk man allerede har kontakt med.
Salve! Kun for viderekomne.

Ha en god dag! – Buona giornata!

Bildet? Les om møtet med Santa Lucia i Garda