Tiggerne går innendørs

Man må venne seg til rare ting på italienske restauranter. Tallerkener forsvinner, og tiggere kommer.
Det første er egentlig bare en vanesak. Straks du har løftet den siste matbiten fra tallerkenen, er servitøren der og snapper tallerkenen. Ryddig og greit, bare litt uvant.
Men at det skulle dukke opp tiggere ved matbordet, tar lenger tid å venne seg til for en nordmann vant til ro, orden og verdige forhold i restaurant-verdenen.

Motordress-tøff
Du har kanskje sett dem i Spania, roseselgerne som kommer inn på fortausrestaurantene for å gi deg sjansen til å være ørlite grann romantisk i en tidlig kveldstime?
Men, her er det annerledes. Her kommer de inn! Særlig én kar er en gjenganger. Det er så man skvetter litt. I tøft motorsykkel-skinn oventil suser han gjennom lokalet, legger raskt fra seg penner, kombinerte lightere og lommelykter, kanskje verdens stiligste saltbøsse eller en slipsnål – og et kort som forklarer at han er døvstum og gjerne vil selge disse sakene til livets opphold. Hva gjør du da? Ingen intens pågåenhet, bare noen pussige tilbud på et sted du ikke hadde regnet med noe slikt. Kun et par €uro pr. stykk.
Hvorfor holder ikke restauranteieren dem ute? tenker vi.

Å ikke gi
Men, tenker vi så – det er jo faktisk mye bedre enn sigøynerne som reker gatelangs med en inntullet unge på armen. I et sigøyner-tilfelle viste det seg til og med bare å være en tøybylt myntet på å skape medlidenhet. Slikt husker man lett.
En innfødt her sa at man slett ikke bør gi sigøynerne noe; klarer de seg med tigging, vil de aldri sende ungene på skolen. Ved å gi dem penger, frarøver man ungene skolegang. Han som sa det, var ingen uvettig kar, men jobbet for Unicef og burde ha greie på sakene sine.

Hjelpeløs
Forresten; i Firenze gjorde noen et eksperiment med en tigger. En gammel kone som lå halvveis utstrakt fremover med en skål foran seg, fullstendig kuet av fattigdom og motgang. Hun kunne faktisk trenge hjelp. Kona var bare en dokke, som lå helt urørlig i flere timer. Mange la mynter i skåla hennes før de gikk videre. Eieren i butikken rett ved siden av henne må ha sett henne siden lunsj, men skrittet over henne da han stengte utpå kvelden og skulle hjem.
Ville du rusket i henne og spurt om hun trengte hjelp?

€uro
Men, det var denne restaurant-tiggeren vår: Borte i den andre enden av lokalet er han i gang med å samle sakene sine diskret sammen igjen. Ingen bebreidende blikk, bare et hjertelig takk til et ungt par som beholder en lighter mot et stykke €uro.
Jeg trenger ingen lighter. Jeg gir ham en mynt av riktig sort og sakene hans, får en like hjertelig takk – akkurat som sist. Og lurer på om jeg, eller restauranteieren, har gjort en god gjerning eller hva.