Jul på italiensk

Italienerne sier at jula deres ikke er noe stort, men aldri har vi opplevd noe større. Det er jul i en måned, de har kongetog med gull, røkels’ og myrra, glorete pynt og en slags enorm jule-pranzo: Den skal ha en sju-retters meny. Og dermed Pasta!

(Fortellingen er fra sist jul – en annerledes opplevelse)

Det er julaften. To romerske soldater til hest brøyter vei opp den trange Via delle Grotte. Bak kommer et følge av konger og annet fintfolk med kostelige gaver. Målet er en stall rett utenfor bykjernen der et ungt par nettopp har født en sønn. Folk har tydelig hørt om dem, for de stimler sammen oppover mot byen.

Jul i levende live
Slik startet julespillet i Rosignano Marittimo, en praktfull røre av teater, folkeliv, jul og historie – alt sammen på en liten fjelltopp, i en landsby nesten like gammel som denne historien selv.
Her var alt som den gang: Eldgamle steinbygninger med pintrange smug og trapper, romerske soldater med brystskjold og folk i fotside drakter. Her arbeider smeder og knivslipere på gata, det er handelsfolk og jøglere, søtt bakverk, drikke, olivenpressing og nyristede kastanjer. Og masse, masse folk.
De stimlet også til utenfor stallen, en spinkel bygning med tak av palmeblader: En ung, vakker kvinner holdt et lite barn på armen – mens en skjeggete kar med hyrdestav sto kry ved siden av. I kveldsskumringen kunne vi nesten føle varmen fra oksene bortenfor krybben.
Det mest forskjellige fra «den gang» var kanskje romer-soldatene som holdt folk forsiktig på avstand. Såvidt jeg husker var romerne hverken på vakt for denne familien eller særlig forsiktige…?

Julaftens-pizza
Dette var på dagen Julaften. Noen dager før hadde vi dumpet borti en kar som tok oss inn i slottskirken der oppe. Han hadde bygd et helt lite Betlehem der inne, med innebygd musikk og det hele. Han var stolt, og typisk italiener; det var derfor han inviterte oss fremmede på julefest og mat selveste julaften formiddag. Og alt var gratis, hvis man ikke ville betale, da.
Jeg må forresten nevne at vi kom litt tidlig, mens julefesten var utsatt fordi det var regn i lufta. (Italienerne holder seg inne i såkalt skitvær.) Vi søkte ly i en helt vanlig bar der vertinnen lagde pizza Margherita. Litt uvant alternativ til julegrøt, men høytiden starter vel først om kvelden?
Vi skulle ha norsk julemiddag. Og vi hadde da funnet ribbe – uten svor – en lokal rødvin, og med en knøttliten akevitt fra Kielfergen i august var det håp. Rørt tyttebær var det verre med, men vi hadde kjøpt juletre på rot og julepynt som hverken blinket eller sang slik italiensk julepynt gjerne gjør. Julebaksten gjorde vi derimot som italienerne; på «ipermercato’n» – supermarkedet. For italienerne spiser helst panettone: digre, flotte, luftige kjøpekaker.
Julekvelden vår ble omtrent som dere er vant til, bortsett fra én ting: Vi hadde jo ikke med så mange leker til Italia; med nye spill, lego og til og med norske juleblader ble nok denne kvelden noe enda større enn hva Idun og Renee har vært vant til!

Kjempe-pranzo
Italienerne feirer jula 1. juledag. Selv sier de at den ikke er så voldsom stor for dem. Neivel, men til jul pynter de altså med glorete lys som helst skal blinke. Sypresser, gummiplanter og julegatene dimmer så man kan bli hent sjøsyk.
Men det var 1. juledag jeg skulle fortelle om.
Maria og Salvatore, husvertene våre, de er utrolige. Denne dagen inviterte de sin nærmeste familie, og selvfølgelig(?) Kjetil, meg og ungene på pranzo. Det er lunsj, det. En stor lunsj.
- É grande, siiii! sa Salvatore. For han var stolt av konas kokekunst, og vi blei «søkk forspælt» der rundt langbordet. Sju retter, med alt fra kyllingpaté med oliven og salt kjøtt, via lam, kalkun og noe vi ikke kan oversette – til lasagne og tortellini – for det er ingen jul uten pasta, må vite! Og de svingte opp med kaker, også noen hjemmebakte til å dyppe i honning. Og dessuten hjemmelaget rødvin, hvitvin, vino dolce (nesten som portvin) og dessuten grappa, italienernes spesielle brennevin, alt sammen fra egen hage.
Som sagt, Salvatore er stolt av kona. Rett etter den 2. forretten utbrakte han en rungende skål for henne, og fikk stående applaus og jubel. Og etter maten var det ikke snakk om å reise. Han hadde noen godsaker på lur som vi bare måtte smake på. Italienerne er varme og herlige!

God jul og godt nyttår!
– eller som de sier her: Buon natale e un nuovo anno felice!