Hold pusten…

Det er utrolig hva man kan oppleve bare man holder pusten lenge nok.

OK. Mens snøen laver ned nordpå, blir dette ren vær-terror.
Finn en vakker bukt med noen halvskumle rev, på med dykkermaske, og forsvinn ned i en ny verden.
Idun på 11 hadde hylt opp litt tidligere. En 8-10 centimeters flat-fisk på høykant hadde nappet henne i leggen. En litt unnselig, beige skapning knapt synlig mot sandbunnen.
Men vi ville utforske revet. Det ligger som enorme steinblokker på en halv til en meters dyp like uti bukta, tilgrodd med moseliknende tang og svamper. Mellom blokkene er det passe brede sprekker der grønnskollinger av dykkere som oss kan leke. Grått, rødt og grønt.

Det var da Idun banket meg på skulderen og pekte som en gal. Opp å hive etter pust og ned igjen. Plutselig er de kommet nærmere, en stim på et par hundre sølv- og gulstripete fisker siger mot oss. Vi prøver bare å ligge rolig, ikke flyte opp og bort, men være med på festen. Mange er små, som legg-nappern fra tidligere, men mange hadde også stukket utenfor stekepanna. Gult, sølv og knallblått når refleksene fra overflaten slår inn. Det gjelder bare å holde pusten lenge nok.
(Aner du hvor vanskelig det er å ligge i ro (for ikke å skremme fisken) med lungene fylt (for å overleve) – uten å flyte opp?)

Man glemmer nesten slike funderinger. Selv Idun glemte helt å være redd. Selv ikke de stikkende svarte øynene av noen kråkeboller snikende på noen av steinene virket skremmende der vi duvet en halvmeter over dem.
Det sies at det er fint i Thailand. Og vi er bare tilbake etter norsk sommer (grønn vinter) i vårt eget Castiglioncello. Midt i september.
Jeg tror vi skal ønske oss snorkler. Og et undervannskamera.