Brenninger

Når man kan sprelle med tærne i akvariesand midt i november, er man på riktig sted.

Vi var på stranda i dag. I midten av november. Den første tiden her i Italia gledet vi oss ekstra når vi hørte om snø nordpå. Nå gleder vi oss bare over å være tilbake i lykkeland og gjenoppleve mye av det vi har savnet.
En strand er en strand, kan man kanskje si. Slik er det ved San Vincenzo også, bortsett fra at den er større. Under mila lang, men som en lun skråning av akvariesand ned mot brenningene fra Mare Tirreno. Det er spesielt når man har noe slikt for seg selv. Borte er trøkket fra sommeren; tilbake er bare bruset, vinden, sola, 20 grader og en vanvittig utsikt over bukta og borgen i sør. Og to fiskere som aldri ga opp å slenge agnet ut mot vinden, som stadig frisknet til.
Når man kommer tilbake til noe slikt, og når Anita attpåtil har toppet med pesto og vin til picnicen og man kan ligge igjen og se henne og Idun mot sola som skjærer i refleksene fra disse brenningene – og så bare lytte til bruset, da kjenner man seg bare lykkelig.
Klisjépreget hilsen nordover? Vet ikke. Fint uansett.