Ut etter brød

Ut i morgenstilla, på vei til bakern, klokka er litt over sju. Porten åpnes med fjernkontroll mens en gul lampe på toppen blinker.

Det er ikke noen lang tur; paneficci finnes overalt. Borti gata får jeg et glimt ned til sjøen mellom et par pinjekroner. Lyset nå på morgenen er helt spesielt, så havet ligger stille og mye grønnere enn det vil være om bare en time.
Signoraen hos bakeren kommer ut fra bakrommet der jeg tror de pakker brød som skal ut, med et travelt Buon giorno. Butikkfolk hilser alltid på kunder som kommer inn. Det liker jeg. Da vet jeg at jeg er sett og slett ikke vil bli oversett, selv om en kunde før meg tar lang tid.
Det er min tur. Hun må forklare litt; brød er ikke slik her som nordpå. – Cé pane integrale? prøver jeg. Fullkorn. Vil gjerne ha noe med mer mat i enn det hvite loffestoffet italienerne alltid serverer mens man venter på en maten på restaurant. Hun løfter opp noen rundstykker fra en kurv. – Dette er integrale, sier hun. De ser tunge nok ut til å slå i hjel en stakkar, i hvert fall til frokost.
Jeg vil gjerne prøve et, men vil helst ha en mellomting. Finnes det? Og hvordan i all verden forklarer man slike nyanser på et fattig nybegynner-italiensk? – Pane di campagna, mener jeg å huske. Landbrød?
- No. Men det finnes cereale. Låter som Corn flakes. Det er bare å prøve. Vi legger til et par bitte små kaker på italiensk vis. (God frokost er kake og capucciono, med sukker i, lett og enkelt. Vi har prøvd det på et par morgen-barrunder.) Hun veier opp, ber om en drøyt to euro, og jeg tusler ut igjen i det en trehjuling av en mikro-lastebil knatrer forbi. Slike Ape’r ville aldri bli godkjent på norske veier, kanskje heller ikke av EU-systemet, men Italia er herlig selvstendige oppi det hele.
Tilbake igjen er havet allerede blitt litt blåere. Det er varme i sola. Klokka halv åtte en morgen sist i oktober.
Og integralen var godt spiselig. Buon giorno.