Iduns store dag

Om du trodde livet var en ferie – i dag var vi oppe før halv sju. Det første som skjedde var at strømmen gikk. Det siste at vi kom i hus.
Idun skulle ha første dag på italiensk skole og var ute av senga før grålysningen.
Det blir stemning og ro uten lys, som om vi ikke var døsige nok fra før. Ikke for det, vi har vært flinke og aldri sovet lenger enn 08:00. På ferie. Slå den.
Idun mumlet seg gjennom påkledningen. Hadde sovet litt urolig. Utenfor i blåskimmeret fra havet jamret en katt. Stearinlys, brød �cereale� og frynsete nerver. Det blir ikke mye apetitt av slikt.
Men vi kunne kjøre til skolen i god tid; Idun ville reise hjem. Til Norge. Skjønner henne godt. Det er ikke greit når man ikke kjenner språket, klassen, skolen, lærerne, reglene, dagen eller noe av det andre man ikke tenker på i vante omgivelser. Fremme ved skolen var det verste at vi var der. Idun sa kort Ha det og gikk. Bestemt inn og opp i tredje. Tilbake sto vi. Gamlingene. Stolte og litt engstelige. Man må ha barn selv for å forstå sånt.
Første tanke var å finne noe fint til henne. Det ville jo gå bra. Hun ville få en fin dag, og hun ville oppleve mye fint. Bli kjent med nye venner. Forstå mer av hvordan alt fungerer. Det ville gå fint. Men hun fortjente noe, tapre jenta.

Det ble en underlig dag. Halvveis til stede, mens vi forsøkte å forstå italienske opplegg for mobiltelefon og internett, få vasket litt klær og – ja: leiligheten vår var endelig klar. Innflytting i ettermiddag! Hjem til Susanne og Enrico, vennene våre som vi har bodd hos de siste par dagene, få vasket og ryddet oss ut. Og snart var Idun ferdig på skolen.

Idun kom hjertelig strålende ut sammen med bestevenninna Christina fra førskolen i 2001, rank, flott og så rolig, ti centimeter høyere enn i morges. Stor jente.
Hun så oss og ble bister og innesluttet. Hm. Der sto den latterlige faren med nesten-diskret kamera og en mamma som ville gi 11-åringen en klem. Sånt tar seg dårlig ut.
Ti stille, vent.
Vel på plass i bilen kvartalet nedenfor kunne vi endelig få høre om dagen, lærerne og klassekameratene. Selvfølgelig hadde alt gått fint. Læreren hadde riktig nok spurt henne om noe der svaret var �grader� og en annen hadde bedt henne lese noe høyt. Særlig. Og det hadde blitt ganske friskt da hele klassen samlet seg rundt pulten hennes i pausen. Dét er også noe her: På italiensk skole har man omkring seks timer hver dag, klumpet sammen i trippeltimer. Og pausen på ti rause minutter går med til panikkspising, tur på do, skråling og kamp for å få ungene tilbake på plass.
Men hun hadde klart det. Hun hadde rundet Kapp Horn. Hun kommer til å bli stolt, når hun helt forstår hva dagen var.

Leiligheten vår var klar i ettermiddag. En nesten ny leilighet med nok plass og uten rask som turistleiligheter kan ha. Fabio har vært flink og funnet noe han visste vi ville like.
Etter en del sjauing, rydding, Idun som har flyttet inn på eget bad og en god flaske arbeidsvin kan verden falle på plass. Med Castiglioncello som verdens navle.

I morgen er det lørdag. Og skoledag. 06:30. Det er en underlig verden, men flott.