Maratea: Lady Di og kjempe-Jesus

Maratea er byen som Jesus vokter og som VIPer oppsøker visstnok fordi de får gå i fred. Og som må ha Italias klareste hav, selv i havnebassenget.

DSC_8556_610

Maratea burde kanskje vært to byer, eller tre: Havnebyen ved sjøen og gamlebyen høyt oppe i lia. Men de startet en gang med noen få hus helt oppe på fjelltoppen, på trygg avstand fra saracenernes herjinger. (Det var omkring 1 200 år før vikingene slo seg løs på kontinentet.)

22 meter Jesus

I dag troner selveste Jesus i 22-meters-format øverst på klippen. Men den er ikke særlig berømt, akkurat som kysten og landet ellers her nede i sør, øverst på vristen av den italienske foten. Ikke en gang særlig mange italienere kommer hit for å nyte sommeren; byfolk fra innlandet vil gjerne ha mer liv og disco. Dét finner man visstnok mer av nedover Calabria-kysten, sørover. Utsikten fra Monte Biagio med Jesus-kjempen i marmor er bratte klipper, frodige åser, en og annen sand-bukt og et digert hav.

- Statuen ble satt opp av en greve fra Milano tidlig på 60-tallet, sier Mariangela. Men det virkelig gamle Maratea fantes også her oppe. Etter at San Biagio, i følge legenden, reddet kirken her fra en bombe under andre verdenskrig, har folk valfartet til fots helt opp hit en uke i strekk. – Det er blitt en slags lokal pilegrimsferd. Verdens største nest etter Rio, men omtrent like ukjent som kyststrekningen her. Kanskje også derfor er byen nærmest den perfekte location; bare i 2006 ble det spilt inn tre filmer her. Unesco har notert Maratea på sin verneliste.

En kystperle for elskere

Langt nedenfor ligger portoen – havneområdet, som ble bygd fullstendig om etter en liten tsunami her i 1981. Her er det én fullblods fisker igjen, med stort skjegg, grove never og utallige ideer.
– Man er nødt til det, skal man overleve, humrer han. Det er over 20 år siden han satte i gang med båt-sightseeing for de første turistene her; i dag flokker rikfolk hit med båtene sine – inn forbi havnas egen skytshelgen. Så lenge det er plass i den lille havna. Dybden trenger man forresten ikke bekymre seg for; man ser bunnen så lett hele veien at man nesten føler at man svever.

Giuseppe Possidente har også vært og er primus motor for fiskefestivalen som har vokst opp til å bli en årlig kjempe-happening. – Vet du, roper han etter oss, jeg fikk akkurat sponset et par gratisannonser i avisene rundt her. – Moro, ikke sant? Det var forresten her prinsesse Diana slappet av sammen med sin kjære Dodi på yachten kun 10-15 dager før de døde i en bilulykke i Paris. Her kunne de være i fred for paparazzier.

Hyggelig virvar

Det er en hel transportetappe med mange bratte svinger som binder den nye og gamlebyen sammen. Men selv om alt ikke er i gangavstand, er det ikke noe mindre flott.

Centro storico er et virvar av smug, smågater og trapper, et sted hvor det er moro å gå seg bort. Plutselig står man i en blindgate, foran en bortgjemt, artig butikk, en barbersalong eller inne i en av de 44 kirkene i gamlebyen. Hvis du da ikke seiler inn på en av kafeene eller pizzeriaene på en av de to store piazzaene i by’n. Store til å være i lille Maratea, i hvertfall. Og sikter du riktig, får du en praktfull utsikt til maten.

Skyggesiden

Det var søpla vi la først merke til på vei hit. Vi skriver sommeren 2007, og avfallselskapene er på mafiaens hender. De etablerte søppelplassene er overfylt, mafiaen tjener gode penger på ulovlige søppeldynger. Samtidig utnytter de anbudssystemet, underbyr andre, bygger elendig så lokale myndigheter frykter slike anlegg lokalt – og mye blir liggende igjen rundt i gatene både i byene og langs landeveien.
Men nå er problemene påvei til å løses, i hvert fall utenfor Napoli. Og i Basilicata har folk flest tydeligvis en annen holdning til skrot enn mot nord, mye nærmere Napoli.

SE VIDEO – BASILICATA: Kjempe-Jesus i Maratea