Acquafredda: Om å se lyset og Neptun

Det var som å oppdage en skatt. Utenifra så det ut som en vanlig klippe, men da vi svømte inn i et hulrom som lyste blått og glitret på veggene – da var jeg småengstelig. Men nærmere himmel og hav har jeg vel aldri vært.

dsc_8767_610

Hemmelige grotter

Se det for deg, for her var det umulig å ta med kamera.

Å stupe uti fra en treskute, svømme gjennom krystallklart vann, inn mot en bratt klippe, og så inn under den, inn gjennom en meterbred åpning der bølgene prøver å banke skallen mot steiner og småvokste stalagmitter. Det er sånt man bare kan se på film. Inn gjennom åpningen. De andre har svømt i forveien, så jeg er alene. Jeg kan ikke veien. Det er knappe halvmeteren opp mot det spisse, taggete taket og det skvulper opp og ned. Men det er likevel lyst og man kan svømme etter lyden av lek mellom bølgeskvalpene. Det er også om å gjøre å unngå kråkeboller og skarpe steiner undenifra, men ungene hadde jo klart det? Et par meter er det iskaldt (må ha vært innbildning). Rundt et krapt hjørne, gjennom en trang passasje – og det er premieutdeling. – Hei, pappa, se!

Neptuns hule

Dette må være Neptuns hule, eller kanskje Afrodites. For noe mer romantisk kan man neppe se for seg. Det er høyt opp mot taket. Det er nesten ikke bølger her, ungene og ledsagerne våre skråler og leker, uten at jeg enser dem noe særlig. Sola skjærer rett ned gjennom en liten åpning i taket borte i den ene enden, og refleksene spiller på den lys-beige veggen. En blanding av glatte sider og dryppstein fyller skråtaket. Men det flotteste kommer nedenifra. Hele ytterveggen av hulen viser seg å henge ned i løse vannet, og opp fra den hvite sandbunnen utenfor lyser det i skimrende lyseblått. Vi svever. Kunne man bare dykket ned, frem og ut gjennom denne lystunellen. Eller, bør man ikke bare bli? Denne hulen ville vi aldri funnet selv – og kommer neppe til å finne den igjen.

Acquafredda – kaldt vann

Mariangela de Biase hadde invitert oss på båttur. Ville gjerne vise den vakre vestkysten av Basilicata. Og bare navnet på startstedet forteller om noe spesielt: Acquafredda – “kaldt-vann”. Det stemmer dårlig med både klimaet og årstiden. Men på vei ut bukta haler hun opp ei bøtte fra havet. Iskaldt, og nesten ferskvann. Forklaringen er et digert ferskvanns-oppkomme her midt ute i bukta, 30 meter under oss – som fiskerne fortsatt bruker som vannkilde. Du ser det godt fra land, vannet er spesielt her. Vi stevner sørover en stupbratt kyststrekning. Berg og grønne lier, så landsbyer, enkelthus, frodige blomster, nakne klipper med en vei som klorer seg fast – og det blåeste blå havet vi noen sinne har sett.

- Sånn er det ofte. Men se der oppe, sier hun og peker mot en enorm Jesus-staue på en kjempeklippe ovenfor Maratea. Verdens nest største etter Rio. Flott?

Havets gud

Maratea kommer av Mare dea, havets gud. Vi så Neptuns egen profil i en klippe ute på båtturen; kanskje det at han hviler der ga oss rolig hav. Nå har vi også sett Jesus vokte byen fra høyden, selv om han riktig nok står med ryggen til. Ansiktet er vendt mot basilicaen der oppe. Og vi har bokstavelig talt sett lyset under fjellet og havet.

Selve Maratea består forresten av portoen – havneområdet (som ble bygd fullstendig om etter en liten tsunami her i 1981) – og centro storico – gamlebyen, høyt oppe i lia opp mot Jesus. En transportetappe med mange bratte svinger binder den nye og gamlebyen sammen. Men selv om alt ikke er i gangavstand, er det ikke noe mindre flott.

SE VIDEO – BASILICATA: Båttur forbi Maratea